Erik Naggum til minne

«When a man dies, a library burns down».

iberkeley-liten

Erik er død.

Han døde alene, altfor tidlig. Meningsløst, for dem som tror det finnes en mening. Men det var heller ikke lett for ham å leve.

(English version)

I romanen «Det svundne er en drøm» beskriver Aksel Sandemose en kvinne:

«(…) hun lærte meg mer enn noe annet menneske, ikke med det hun visste, men med det hun var. I henne herjet Gud og Faen til det ekstreme, men hun kunne ikke holde dem fra hverandre, eller ta knekken på en av dem. Det ble til umotivert godgjørenhet og like umotivert ondskap (…)»

Ja, Gud og Faen herjet i Erik, og han fikk aldri fred. Til slutt gikk han til grunne. Joda, han døde av en fysisk sykdom, men det var ikke egentlig den som drepte ham. En dødsårsak er bare et punktum, slutten på en lang historie.

Erik var, som vi alle er, full av motsetninger. Men alt ved ham var et nummer større enn hos de fleste av oss.

Han var sterk og selvstendig, det er den egenskapen som oftest blir nevnt ved ham. Han sto ofte(st) alene, og oppreist, uansett hvor mye motvind han møtte.
Men det koster å stå i motvind. Ingen kommer uskadd ut av så mange år med steil og utrettelig kamp. Han ble merket av det, selv om han neppe ville innrømmet det selv.

Samtidig med styrken var han – ikke svak, det er ikke det rette ordet – men sårbar, nærmest tander. Han kunne bli uventet såret og lei seg over en sleivete bemerkning, og jeg måtte lære meg å holde tann for tunge. Jeg gikk i den klassiske fella: trodde at han kunne tåle litt, han som var så tøff. Slik var det ikke.

Han kunne også være sårbar på de arenaene han tilsynelatende var usårlig. Dem som bare kjenner ham fra nettet vil kanskje ikke tro meg, men han kunne bli både fortvilet og skuffet av kritikk på nettet, hvis den kom fra noen han respekterte.
Hvordan kunne han da være så stygg mot andre? Forsto han ikke at de kanskje ble like såret?
Jeg har ikke noe svar på det. Det var ett av Eriks mange paradokser.

En annen, kanskje uventet egenskap for dem som bare kjente ham utenfra: han var en leken, varm og humoristisk mann. De fleste kjenner til sansen hans for ord og ordspill, men det er kanskje få som har opplevd ham i det daglige, hvordan han kunne snu og vende på en hver liten hendelse og situasjon og se noe rart og morsomt i det. Det lar seg nesten ikke beskrive, man måtte være der, i rommet. Jeg har aldri ledd så mye og så hjertelig som sammen med Erik.

Samtidig med den lekne og rause fantes den rigide, fastlåste, kompromissløse Erik, også i RL. Han kunne være så sta og firkanta at man fikk lyst til å vri om halsen på ham. Men – og dette er kanskje noe av essensen ved Erik – han hadde alltid en begrunnelse, et resonnement, en grunn til å stå på sitt. Man kunne være så uenig man ville, men det nyttet ikke å avfeie ham helt. I så fall begikk man dødssynden i hans univers: Å finne den enkleste utveien, la være å tenke fordi det byr på så mye problemer.

Han utfordret alltid. Han tvang en ubønnhørlig til å spørre seg selv: har jeg egentlig tenkt grundig nok igjennom dette? Det var oppdragende … og meget frustrerende.

For en vanlig dødelig ble det litt vel mange prinsipper og rettskaffenhet (eller steilhet). Man fikk lyst til å beskjære Erik til normale proporsjoner, til norsk standard, hva nå det er.

Hvis han kunne stilt kravene sine og ridd prinsippene i en litt mildere form, hvis han hadde anerkjent at menneskene er feilbarlige og kjødet skrøpelig, kunne han (med fare for å være svulstig), vært en av dem som forandret verden. Noe av verden. Kanskje. Men da ville budskapet blitt vannet ut. Blitt lettvint. Det var ikke Erik. Han kunne ikke vannes ut. Det var hans særpreg og hans skjebne.

Erik sugde til seg kunnskap. Han begynte med det lenge før skolealder, og fortsatte resten av livet. Ved sin død hadde han flere tusen bøker, og ingen kan regne ut hvor mye han har lest på nettet, i tidsskrifter etc.
Men han hadde lite og ingen formell utdannelse, bortsett fra ex.phil og noe informatikk (hvor han antagelig kunne atskillig mer enn underviserne).

Betød det noe at han ikke hadde noen grad, han som kunne så mye? Tja. Jeg tror det var et sårt punkt for ham. Han var alltid opptatt av å vise, bevise, hvor mye han kunne, og at han var intelligent (som om noen kunne være i tvil); jeg tror deler av det var for å kompensere det manglende akademiske kjøttstemplet. Han han hadde stor respekt for utdannelse, og for folk som visste hva de snakket om, være det seg en snekker eller en fysiker. Derimot hadde han bare forakt til overs for dem ikke hadde kunnskap om det de snakket om, spesielt hvis de ikke var interessert i motinformasjon eller realitetsorientering. Da kom storslegga fram.

Erik var født veslevoksen. I en alder av 3 ½ år proklamerte han overfor moren sin at han helst ville klare seg selv. Det prinsippet holdt han på i all ettertid.

Når han fortalte fra da han var liten så jeg for meg Erik med akkurat samme ansikt som nå, i de samme sorte klærne, med det samme millimetersveisen, bare krympet til barnestørrelse. Når jeg hører foreldrene fortelle om ham som gutt, ser jeg at bildet mitt stemmer. Han var en slags voksen med korte armer og bein.
Som voksen var han – også – en gutt med lange armer og bein. Han sluttet aldri å leke, og kunne være rørende naiv og uskyldig. Og han hadde en intens kjærlighet til dyr, som barn og gode mennesker ofte har.

Enda et paradoks: med all sin kunnskap, med all sin refleksjon og innsikt, kunne han være totalt uvitende om små ting i hverdagen: Hvor mye bensin man trenger på en tank for å komme fra et sted til et annet. At det helt seriøst finnes folk som snakker dialekt. At man kan lage hvit saus selv. At stauder og staur er to forskjellige ting.
Han kunne regne ut hva som helst, men han klarte ikke forholde seg til både fergetider og avstanden til ferga, selv om begge var helt nødvendige for å nå fram til flyplassen i tide. Det førte til en del ombookinger.

Detaljer kanskje, men det sier noe om fenomenet Erik. I den ene situasjonen hadde han full oversikt, i den neste kom rullgardina ned.

Erik hadde alle muligheter. Han hadde formidable evner, han hadde humor, varme og raushet fra en barndom med gode og trygge foreldre. Han hadde et lysende intellekt, og kapasitet til å tilegne seg hva det skulle være.

Men et sted på veien trådte han feil, eller ble presset opp i et hjørne; et sted kom han på kant med verden, klarte ikke trekke på skuldrene og si skitt au.

Det var flere alvorlige hendelser som bidro til å formørke livet hans. Hendelser som ville tatt luven av enhver, men de fleste kunne med tida ha svelget nederlaget og forsont seg med at verden er urettferdig. Erik klarte ikke det. Han kunne ikke inngå kompromisser, og stivnet i krenkelse og anklage.

Mot slutten tror jeg han ga opp. Han isolerte seg, ble bitter, skjøv folk fra seg. Neglisjerte helsa si. Ville ikke ta imot hjelp. Til slutt sviktet også kroppen.

Jeg var så glad i ham. Jeg har aldri følt en så intens psykisk nærhet med noen som med ham. Noen ganger føltes det som vi hadde samme hode.
Da jeg fikk høre at han var død var det som en knyttneve i magen. Vi hadde ikke hatt kontakt på lenge, jeg var blitt en av dem han definerte ut av sin verden, en av fiendene. Hatet er bakdøra i kjærlighetens hus.
Jeg skal heller ikke stikke under stol at jeg har vært rasende på ham, at jeg har bedt ham ryke og reise både en og flere ganger.  Men man kan aldri stille seg likegyldig til noen man har stått så nær.

Jeg har tenkt og tenkt: hva kunne vi gjort annerledes, vi som en gang sto ham nær? Kunne vi hjulpet ham, støttet ham mer, tålt mer, vært mildere?  Jeg føler skyld og ansvar, og ønsker vi kunne begynne på nytt.

Samtidig tror jeg ingen kunne gitt ham den uforbeholdne kjærligheten og godkjennelsen han trengte. Unntatt Xyzzy. Hun var hans sjels elskede, og svek ham aldri.

Erik var et godt menneske som ble ødelagt av motgang og av sin egen envishet. Han led mye vondt, både på kropp og sjel. Nå er kampen slutt.

Jeg lyser fred over Eriks minne.

Stikkord:

7 kommentarer to “Erik Naggum til minne”

  1. Takk fra meg og 😉 Jeg savner ham veldig.

  2. Pernille, dine minneord er ærlige og sårt vakre. Mitt bilde av Erik Naggum har fått en ny dimensjon ved du har skrevet dette. Takk for at du planter blomstene dine også slik.

    Og du? Jeg tror du gjorde rett da du gjorde som du gjorde. Eller da du ikke gjorde. Du reddet deg selv. Kan du være så snill å fortelle hjertet ditt det?

  3. Jeg kom dessverre ikke over denne bloggpostingen før i dag. Noen dager etter at Erik døde skrev jeg også et minneord om ham, deler av det ble lest opp i begravelsen, som jeg dessverre ikke fikk deltatt på.

    Du har her beskrevet Erik utrolig godt, på godt og vondt. Spesielt dette med at han var utrolig sår dersom man spøkte med ham på feil tidspunkt er noe jeg kjenner meg igjen i.

    Erik og jeg hadde et fint vennskap og hadde mye kontakt på nettet de siste femten årene av hans liv, men vi hadde et avbrudd en kort stund rundt tusenårsskiftet etter at jeg hadde slengt en uskyldig spøk på hans bekostning. Jeg trakk bare på skuldrene av det, men var forundret over at en person som beskyldte andre for å være styrt av følelsene sine, gjorde akkurat det samme.

    Når jeg var i Oslo var jeg på besøk hos ham, og jeg var også en av de siste utenom familien som traff Erik før han døde. Jeg besøkte ham hjemme i leiligheten knapt ti dager før hans død. Han var da tydelig syk, men ved godt mot og i bra humør, og med et skjegg som ville fått en talibanleder til å gnisse tenner av misunnelse.

    Jeg beskrev i mitt minneord Erik som irc-kanalen han og jeg hang på sin egen Dr. House. Han ville nok vært enig i det, og han var en stor fan av serien også.

    Takk for at du skrev dette.

    -Hogne-

    • Hei!
      Hyggelig at du likte minneordet. Jeg husker at ditt minneord ble lest opp i begravelsen. Det var en veldig fin seremoni, synd at du gikk glipp av den. Men du var jo litt til stede.
      Jeg tror irc-kanalen var et veldig viktig sted for Erik – såvidt jeg har forstått var ham med der helt til det siste, og dere var en slags familie for ham. Skjønt jeg forstår det kunne storme der òg. 🙂
      Pernille

  4. Så fantastisk godt og treffende skrevet! Du beskriver den Erik jeg også ble kjent med en gang på begynnelsen av 1990-tallet da jeg begynte å studere på Blindern og snublet over Erik på terminalstua på Ifi. Spennende, intelligent, leken, kompromisløs, humoristisk, sta og med en utrolig evne til å elske, hate og komme på kant med verden rundt seg. Jeg har ikke hatt kontakt med ham siden den gang, men husker ham godt. 13.juni 2009 fødte jeg en jente og tenkte at jeg burde ringe Erik og si at han måtte dele bursdagen sin med en til. Jeg gjorde ikke det, og noen dager senere leste jeg dødsannonsen. Absurd!

    Det var fint å lese det du har skrevet.

    Lene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: