Stadig nye krumspring om sykmelding

Høyre og FrP har foreslått å redusere fastlegenes sykmeldingsrett fra 12 til 6 måneder. Se Aftenposten. Dersom sykmelding skal utvides utover 6 måneder, må sykmelding foretas av en spesialist eller en annen lege enn pasientens fastlege. Årsaken er at sykefraværet er for høyt.

Det er ikke noe nytt at politikerne bruker legene – spesielt fastlegene – som syndebukker for at folk blir sykmeldte. Vi får stadig nye regler, nye skjemaer med nye rubrikker vi skal fylle ut, NAV kommer stadig med nye direktiver. Det er mye å si om dette.

For det første er det ikke legene som «lager» sykdom eller sykmelding. Det er vi som skriver under papiret, ja, men endringer i sykefraværet henger først og fremst sammen med strukturelle forhold – bl.a. konjunkturene, forholdene i arbeidslivet, hvor stor del av befolkningen som er i arbeid. Et paradoks er at når mange er i arbeid  ØKER sykefraværet, fordi det da vil være flere med noe redusert funksjonsevne (bl.a.  pga. kronisk sykdom) i arbeid, og de vil ha større tendens til sykefravær. Altså er det ikke sikkert det «inkluderende» arbeidslivet fører til mindre sykefravær.

Skulle man virkelig få ned sykefraværet burde man sparke alle dem som ikke er hundre prosent friske. Hva man så skulle gjøre med dem er en annen sak …

Videre har vi mange gravide som er i jobb, flere enn noe annet vestlig land. Gravide har alltid en risiko for å få komplikasjoner eller plager i svangerskapet som gjør at de ikke klarer å stå i jobb fram til den lovfestede permisjonen. Det er også blitt mer aksept for at gravide er sykmeldte den siste tiden, fordi de er slitne, selv om slitenhet ikke er en sykdom i seg selv.

Igjen, hvis de gravide hadde holdt seg hjemme på kjøkkenet, som de gjorde før, ville sykefraværet gått ned. Er det det vi vil?

Et annet strukturelt fenomen er befolkningens holdning til sykdom og sykefravær. Det er ingen tvil om at terskelen for å melde seg syk er blitt lavere de siste åra, men det er ikke noe legene har funnet på eller oppfordret til.

For eksempel finnes det en stilltiende aksept for at man kan sykmeldes når det er vanskelig på jobben, hvis man er i konflikt med ledelsen etc. Og det er ikke bare Hvermansen som gjør det, også samfunnstopper, politikere, ledere som støter på problemer blir sykmeldt. Gerd-Liv Valla var såvidt jeg vet sykmeldt i ett år etter at hun gikk av som LO-leder. I løpet av det året skrev hun bl.a. en bok. Men ingen kom styrtende og truet med å ta fra henne sykepengene.

Biskop Baasland i Stavanger var sykmeldt den første måneden etter at han ble begjært konkurs og skandalen om familiens store låneopptak ble rullet opp. Baasland sa til og med til pressen at han ikke var syk, men hadde blitt «rådet» til å gå ut i sykmelding.

Flere politikere som har fått tyn i pressen har også blitt sykmeldt – Åslaug Haga, Knut Storberget med flere. De hadde sikkert en gangbar medisinsk diagnose på sykmeldingsblanketten, men det er vel få som tviler på hva som var den egentlige årsaken.

Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er galt, jeg tror gjerne at både Haga og Storberget var arbeidsuføre en periode.  Men det sender et signal til resten av befolkningen om at dette er greit.

Endelig har arbeidsgivernes holdninger mye å si. Arbeidslivet er ikke alltid så veldig inkluderende, selv på arbeidplasser som er IA-bedrifter. Når jeg skriver ut sykmelding kommer jeg ofte med forslag til tilrettelegging på arbeidsplassen, aktiv sykmelding osv. Men svært ofte melder pasienten tilbake at arbeidsgiver ikke «kan» tilrettelegge. Mange får til og med beskjed om at de ikke skal komme tilbake til jobben før de er helt friske, for «her har vi det så travelt». Med andre ord, her har vi ikke rom for sveklinger og halvsjuke folk.

Hva skal legen gjøre da? Vi kunne jo nekte å skrive ut sykmeldingen, men da er det arbeidstakeren som straffes for at arbeidsgiveren ikke er i stand til (eller ikke vil), ha en delvis syk medarbeider.

Vi skal også beskjed om å skrive melding til NAV om vi mener de kan gjøre noe for å hjelpe arbeidstakeren til å være i jobb. Det gjør jeg også, men jeg kan telle på én finger de gangene det faktisk har ført til noe. For eksempel skriver jeg ofte melding til NAV hvis jeg mener – eller vet – at det er en konflikt på jobben som gjør at arbeidstakeren er syk. Jeg har til dags dato ikke opplevd at NAV gjør noe som helst i slike saker.

Jeg mener ikke å frita legene for alt ansvar for sykefraværet. Vi er også en del av samfunnet, våre holdninger endres i takt med omgivelsenes, og vi sykmelder sikkert folk lettere enn vi gjorde for tjue år siden. Men vi må faktisk forholde oss til samfunnet slik det er. Og hvis Knut Storberget kan få sykmelding fordi han er stressa og fortvilet, hvorfor skal ikke Jørgen Hattemaker få det hvis han er i en lignende situasjon?

Alt i alt er det for enkelt å tro at bare legene strammer inn, så faller sykefraværet. Det er andre og sterkere krefter som spiller inn her.

——————–

Så til virkemidlene H og frP foreslår. Dette har vært diskutert hundrevis av ganger før. Man har foreslått å ha egne sykmeldingsleger, man har foreslått at NAV skal ta stikkprøver av sykmeldingene for å se at det går rett for seg, og at leger skal straffes hvis de «misbruker» systemet (som om vi tjente ekstra penger på å sykmelde folk).

Men ingen av disse forslagene har gått igjennom, fordi man har vurdert at de ikke vil føre til noe, unntatt enda annet enn mer byråkrati. Dette vet Høyre og FrP, men det hindrer dem ikke i å børste støv av de gamle flaskene og servere dem som  nye.

Det som er nytt med dette utspillet er at Høyre og FrP vil at en spesialist eller en annen lege skal overprøve fastlegen når det er gått seks måneder. Dette begynner å bli noget komisk: de samme partiene klager (til dels med rette) over at ventetidene for å komme til spesialist er for lange og tilgjengeligheten hos fastlegene for dårlig. Men nå vil de altså bruke spesialister til å ta inn pasienter som ikke trenger spesialist, for å gå gvjennom hele historien på nytt skrive under på et papir (eller la være). Såvidt jeg vet har heller ikke spesialistene har spesielle evner eller kunnskaper som gjør dem ekstra skikket til å vurdere sykmeldingsbehov. De har faktisk ofte mindre kunnskap om trygderegler enn fastlegene har — ikke fordi de er dumme, men fordi de driver mest med det de kan best, nemlig utredning og behandling av pasienter med alvorlig sykdom.

Det finnes dessuten kontrollrutiner som det er. NAV kan be om ekstra legeerklæring, de kan be om vurdering av spesialist, og hvis de har mistanke om at leger «misbruker» systemet har de full rett til å stille spørsmål.

H og FrP snakker også om å sette ut mer av sykmeldingene til «uavhengige eller rådgivende» leger. Hvem skal så det være? Det finnes ikke en pool av leger som uten videre kan ta over den store jobben det er å vurdere om tusenvis av mennesker skal eller ikke skal ha sykmelding. Problemet er heller at vi mangler leger til mange funksjoner allerede. Mener virkelig Sanner at det er fornuftig ressursbruk å sette en masse fagfolk til å sitte og kontrollere det andre fagfolk gjør? Og har han virkelig gode grunner til å tro at sykefraværet vil falle dramatisk bare fordi man setter noen andre enn fastlegene til jobben?

Jeg lurer også hva de mener med «uavhengige» leger. De mener åpenbart at fastlegene er i «lomma på» pasientene. Joda, vi er kanskje ikke alltid helt upåvirket av den som sitter foran oss. Man klarer ikke alltid å være 100% kynisk når man sitter med en gråtende vaskehjelp som har så vondt i ryggen at hun ikke får sove om natta, og man dessuten vet at hun har det mer enn tøft nok på hjemmebane. Da er det ikke så lett å si «Nei, fru Hansen, De får komme Dem av gårde på jobben, røntgenbildene viste at det ikke feiler Dem noe!»

Jeg tror faktisk ikke Høyres «rådgivende» eller «uavhengige» leger ville klare å være så  mye mer «rettskafne» enn det fastlegene er. I hvert fall ikke når de blir kjent med pasientene – og det vil de jo bli, hvis de skal ta over store deler av sykmeldingene. Og hva er det å være rettskaffen? Er det virkelig rett at fru Hansen skal nektes sykmelding fordi smertene hennes ikke vises på røntgenbildene?

Så til straffen , eller sanksjonene,  som skal utstedes til leger som «bryter vilkårene for sykmelding».

Det sies ikke noe om hva straffen skulle bestå av, og det kunne vært interessant å vite. Kanskje de vil ta fra dem retten til å sykmelde? Javel, hvem blir rammet av det? Ikke legen, hun vil antagelig trekke et lettelsens sukk over å bli fritatt for en uriaspost. Derimot får pasienten problemer, for han må finne  noen andre som kan sykmelde ham. Har Jan Tore Sanner tenkt på hvordan det skal foregå? Vil han beordre andre fastleger til å ta imot ekstra pasienter fordi en annen lege har fått sykmeldingskarantene? Hvem av sine egne pasienter skal de i så fall avvise?

Og hvem skal vurdere om en lege har «brutt vilkårene»? Skal det være en annen lege? En politiker? NAV? Det ligger i sakens natur at de fleste sykmeldingssaker dreier seg om skjønn. Alle kan forstå at en tømrer som har brukket beinet ikke kan jobbe, men når situasjonen er kompleks, og sykdommen ikke står skrevet i panna (eller på gipsen) til folk, som fru Hansen i eksemplet ovenfor, er det ikke fullt så soleklart.

Og hva med pasienten hvis noen kommer og underkjenner sykmeldingen og sender ham avgårde på jobb, og han blir enda sykere av det, eller gjør en alvorlig feil fordi han ikke klarer å konsentrere seg?

Jeg vet i hvert fall at mange vil bli både sinte og frustrerte, og ikke akseptere underkjennelsen. Skal vi ha en sykmeldingsnemnd, kanskje, som kan avgjøre hvem som har «rett»? Eller kanskje vi skal overlate saken til rettsvesenet.

Jeg driver det kanskje til det absurde nå. Men med en viss rett, for det er absurd hvordan presumptivt seriøse politikere kommer med så ureflekterte forslag. Og det er trist hvordan de gang på gang legger skylda for samfunnsproblemer på enkeltmennesker. Nei, da tenker jeg ikke på legene, vi skal alltids tåle å bli hengt ut litt, vi er vant til det. Jeg tenker på alle de enkeltpersonene som av ulike grunner sykmeldes for kortere eller lengre tid. Det Sanner indirekte sier er at en mengde mennesker er urettmessig sykmeldt. Og da må neste tanke bli at en mengde mennesker kommer til fastlegen sin og juger om at de er syke, eller gjør seg mer syke enn de faktisk er.

Det er åpenbart at dette utspillet er et ledd i valgkampen. Det er greit nok, vi har sett verre utspill enn dette. Men er de så usvikelig sikre på at dette vil gå hjem blant velgerne? De fleste har opplevd å være syke. Og jeg tror få liker tanken på å måtte gå canossagang mellom ulike kontrollører, med den mistenkeliggjøringen det fører med seg.

Se også Ottar Grimstads blog om samme tema

5 Responses to “Stadig nye krumspring om sykmelding”

  1. Bravo Pernille, dette synes jeg er veldig godt formulert. Du har fått fram de viktige strukturelle ednringene som har skjedd. Sender du dette innlegget til Aftenposten?
    mvh Kjell Conradi

    • Jo, kan godt det. Erfaringen min med Aftenposten er at de er ganske knipne på å ta inn innlegg. Men jeg kan prøve

      Pernille

  2. Veldig saklig og godt formulert, ja. Jeg har vel mer blogga et hissig utbrudd om saken 😉

Trackbacks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: