Stavanger Aftenblad skriver 24. oktober at antallet innbyggere i Stavanger over 65 år vil øke med 50% innen 2025.
Så flott da, tenkte jeg! Når levealderen øker må det bety at vi har et godt samfunn, høy levestandard, nok mat til alle og et godt helsevesen. Men der tok jeg feil. Rådmannen i Stavangers kommentar er at hun frykter de økte utgiftene.
Dette er bare ett av mange eksempler på at eldre er en byrde for samfunnet. Man snakker om eldrebølge, eldresjokk, eldretsunami, og de voldsomme utgiftene det vil medføre at vi fortsetter å leve lenge etter oppnådd pensjonsalder. I avisartikkelen har man for sikkerhets skyld definert «de eldre» fra 65 år og oppover, altså før oppnådd pensjonsalder. Man er med andre ord en utgiftspost allerede før man har sluttet å jobbe.
Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått å lage et innvandrerregnskap. Dette er møtt med avsky og beskyldninger om rasisme både fra politikere og befolkning. Men hva er det SA og Stavangers rådmann gjør her, om det ikke er et eldreregnskap?
Hadde man sagt noe lignende om barn, handicappede, studenter eller psykisk syke ville det blitt ramaskrik. Men én befolkningsgruppe er det åpenbart greit å definere som en belastning for samfunnet: «De eldre». Avvikere. Snyltere. Nei, ingen har sagt de ordene, men de ligger snublende nær.
Innbyggertallet i Stavanger er pr i dag 121,000, og 14,500 er over 65. Det tilsvarer 11%. I 2025 vil det altså ha økt til 22,200. Skrekk og gru. Og ser vi utover i periferien er det enda verre: I bygde-Norge er tendensen at andelen eldre er enda større enn i byene.
Det går an å moderere dette. Folk som driver med statistikk mener vanligvis at tall bør ses i en sammenheng. For eksempel bør en endring i én del av befolknnigen ses i sammenheng med økningen i totalbefolkningen. Befolkningen i Stavanger forventes å stige med 33,000, eller 27%, i løpet av samme periode. Altså vil andelen eldre øke med bare 3 prosentpoeng, til 14%. Men slike detaljer bryr ikke Aftenbladet seg om. Det ville dessuten ikke gitt så fine overskrifter. Never check a good story.
Men hvis vi aksepterer premisset, at eldre er et problem fordi de generer utgifter. Hva skal vi gjøre med det?
Siden forebygging er i vinden for tiden, synes løsningen åpenbar: Vi må forebygge all denne aldringen. Her har helsevesenet en stor oppgave. Ett alternativ er å bygge ned helsevesenet, men da risikerer vi at det går utover andre grupper. Idrettsfolk, for eksempel.
Vi bør heller se på den delen av helsevesnet som tar seg av de eldre. Vi behandler dem altfor godt, de lever og lever, og jo eldre de blir jo dyrere blir de. Mindre bemanning på sykehjemmene kan være én løsning. Matbudsjettet på institusjonene bør også kunne beskjæres. De som er 80 år i dag vokste opp under krigen og var vant til å sprise grøt og poteter, kanskje litt spekesild på søndagene. Det må vel være bra nok nå òg? Dusjing og vasking er også en luksus de ikke er vant til. En gang i måneden holder lenge.
Legene har også en oppgave her. Vi forskriver hjertemedisiner og lungemedisiner for millioner. For hver gamling med hjertesykdom, diabetes og depresjon bruker samfunnet minst 10,000 kroner i året. Og alle legebesøkene – 5000 kroner i året er et lavt anslag. Får de kreft begynner det virkelig å ta av: 10-15000 pr dose cellegift er ikke uvanlig. Og hvert sykehusdøgn koster fra 5,000 til 10,000 kroner. Aldersgruppene over 60 legger beslag på 377,000 liggedøgn på sykehus pr år. Det er 45% av alle liggedøgn! Regn selv.
Dette kan vi ikke leve med! Jeg foreslår at aldersgrensen for enhver kostbar behandling settes betraktelig NED. Når folk har nådd forventet levealder, dvs. 82 for kvinner og 79 for menn, kan man ikke forvente at samfunnet kan bruke penger på å holde liv i dem lenger. For at det ikke skal bli for uverdig kan de få noe smertestillende og beroligende medisiner i sluttfasen.
Det smarte med dette er at når vi setter en aldersgrense for behandling vil levealderen etterhvert gå ned. Dermed kan vi senke aldersgrensen for behandling tilsvarende. Om noen år vil vi ha kommet ned mot 70. Det er en passende alder. Da får man et par-tre år som pensjonist. Det må vel være nok.
Rådmannen i Stavanger kan glede seg over at hun selv vil være 66 år i 2025. Da vil hun bare ligge samfunnet til byrde i ca. 4 år. Slik kan hun være med på å gjøre hverdagen lettere for fremtidige rådmenn.
Pernille Nylehns blog 