NRK i dag: En ung mann kjørte utfor veien i Kvinesdal lørdag kveld. Bilen traff et tre, som brakk tvert over. Bilen ble totalvrak (bilde). Mannen var død da helsepersonell kom til stede. I Buskerud omkom også en ung mann i en utforkjøring natt til søndag, og en annen ble hardt skadd. Denne bilen så heller ikke pen ut (bilde)
I 2008 døde 255 mennesker i trafikkulykker i Norge. 195 av dem – 76% – var menn. 61 av de omkomne var mellom 18 og 24. Det tilsvarer 23%. Omkomne er én side av saken. Men 10868 ble skadd. 867 av disse ble alvorlig eller svært alvorlig skadd, 8806 lettere skadd. 2813 var mellom 16 og 24. Det er 26%.
Jo, antallet drepte og skadde har gått betraktelig ned. Men det er likevel 250 liv som blir brått klippet over, og nesten 900 som blir kvestet for livet. Lynet slår ned i 1150 familier. Nåja, det slår ned i mange flere, men for de fleste er heldigvis skadene opprettelige. Delvis opprettelige. De som har vært sjåfører og opplevd at en eller flere av passasjerene blir drept eller hardt skadd – hvordan blir resten av livet deres?
Det er vanskelig å la være å sammenligne med den epidemien alle er opptatt av for tida. I løpet av de siste tre månedene har 18 mennesker i Norge dødd av Influensa A. I samme periode har ca 65 mennesker dødd i trafikken og 2750 blitt skadd.
Hvorfor godtar vi dette? Er det en pris vi synes er verdt å betale for å kunne sette oss i bilen og kjøre så langt og fort vi vil, gjerne i 80 km i timen mens vi snakker i mobiltelefon (uten handsfree) eller skriver meldinger.
Og hvorfor snakker vi bare om dødstallene når trafikkåret oppsummeres, ikke de skadde? Er det fordi tallet er så ubehagelig høyt?
Hva er årsaken til at det er så mange unge menn som er utsatt forn ulykker? De skal tøffe seg, kanskje, de har gjerne ikke de beste bilene, de har kanskje promille. Men nyere hjerneforskning viser også at tenåringer har betraktelig dårligere evne til å vurdere risiko enn voksne har.
Vi utstyrer altså 18-åringer som er fulle av hormoner og med sviktende evne til riskovurdering med et mordvåpen som er atskillig farligere enn et skytevåpen. Og det etter en ganske overfladisk opplæring.
Det finnes virkemidler. Det går an å øke aldersgrensa for å få førerkort. Det går an å montere alkosperre og fartssperre på biler. Selvfølgelig er det en del luringer som vil klare å koble bort sperrene, men flertallet vil ikke gjøre det. Det går an å montere kameraer på flere veistrekninger og intensivere fartskontrollene, og doble bøtene. Men vi vil ikke det. Staten har brukt flere milliarder på å kjøpe inn vaksiner og medisiner mot svineinfluensa. Vi bruker et ukjent antall millioner på å forbygge og behandle hjertesykdom, diabetes, kreft. Ikke dermed sagt at vi skal slutte å behandle alvorlige sykdommer, men vi vil ikke sette inn effektive virkemidler mot det som dreper eller kvester nesten 1000 mennesker hver eneste måned.
Hvorfor vil vi ikke det? Den hellige friheten. Alle vi presumptivt fornuftige mennesker som vil kjøre hvor vi vil – og kanskje bryter fartsgrensen aldri så lite, men vi mener også vi har kontroll, selv om vår risikovurderingsevne heller ikke er nok utviklet til å vurdere den reelle faren ved å sette seg bak et ratt. Voksne menn som ønsker seg kjøretøy med latterlig store motorer. Hva er egentlig vitsen med å kunne akselerere fra 0 til 100 på ti sekunder? Hva er vitsen med biler med maksfart på over 200 km i timen?
Jo, det er jo gøy!
Ganske dyr underholdning, både i penger, menneskeliv og forgiftelse av kloden. Gi dem et dataspill!
Pernille Nylehns blog 