Øyne i Gaza

Jeg har nettopp lest «Øyne i Gaza» av Mats Gilbert og Erik Fosse.
Unnskyld språkbruken, men fy for satan sånn djevelskap som sivile palestinere ble utsatt for. Fosse har vært i krigen som kirurg mange ganger gjennom to tiår år, og beskriver skader han aldri har sett før. Bl.a. «små søte» bomber (DIME) som peprer offeret med wolframpartikler som brenner seg inn i huden. Hvis de i det hele tatt overlever får de antagelig kreft etter en del år.

DIME-bombene skadet ikke bygninger, men sto du for nære ble du nærmest partert.

Det var farlig å bevege seg ute, og ikke bedre om man satt i en sykebil, for israelerne bombet sykebiler. De bombet også skoler, moskeer og sykehus. Ambulanser med hardt skadde som skulle overflyttes til Egypt ble holdt tilbake, og  tidvis beskutt. Medisinsk utstyr og livsviktige medisiner kom ikke over grensa.

Det (nesten) verste med boka er den nøkterne tonen, spesielt i avsnittene Fosse har skrevet. Han skriker ikke opp, han bare beskriver, metodisk, kvestede og lemlestede pasienter som strømmer inn, mange av dem barn.

Israel har et av verdens beste militærvesen, avanserte presisjonsvåpen og en glimrende etterretningstjeneste. Det er veldig vanskelig å tro på at så mange sivile  mål ble ødelagt ved «uhell», eller at de «måtte» bombe skoler og sykehus fordi det kanskje fantes en Hamasagent der. Jeg er ikke militær eller spion, men etter det lille jeg vet skulle det ikke være umulig å finne ut akkurat hvor Hamasfolket og rakketoppskyterne holdt til, og uskadeliggjort dem på annen måte enn teppebombing.

Eller? Er jeg helt på jordet? Hjernevasket kanskje?

Boka minnet meg på en sak jeg hadde glemt, eller kanskje ikke fått med meg? Under Gazakrigen angrep israelerne en båt – Dignity – som var på vei til Gaza med nødhjelp. De pepra den med kuler og klarte nesten å senke den, men den fikk hangla seg til kai i Libanon. Såvidt jeg vet gjorde ikke mannskapet på Dignity motstand, de kasta ikke løk engang.

Jeg er stum av beundring over alle på Shifasykehuset som klarte å holde
hodet kaldt under det totale kaoset Gilbert og Fosse beskriver. At det
palestinske helsepersonellet ikke knakk sammen når venner og
slektninger kom lemlestede og døde inn dørene er nærmest ufattelig.

Gilbert og Fosse gjorde en stor innsats, men det er de palestinske helsepersonellet som er de store heltene. Gilbert og Fosses kanskje viktigste rolle var at de rapporterte til omverdenen. Ja, de var kanskje subjektive. Ja, de hadde sin lojalitet til palestinerne. Men det var ingen vestlige journalister som slapp inn til Gaza. Og vestlige medier ville ha rapporter fra vestlige (hvite) folk. Arabiske journalister telte ikke på samme måte.  Hva skulle de gjøre? Ti stille og telle døde?

Man kan mene mye om konflikten mellom Israel og palestinere. Men med så mange sivile døde og hardt skadde er det vanskelig å kalle dette annet enn en massakre. Jeg er klar over at Israel mener det var nødvendig å røyke ut terrorister. Men fantes det virkelig ingen annen måte?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: