Pernille Nylehns blog

Jeg har hatt mange samtaler med folk som er opptatt av syre/base og «pH-dietten» de siste månedene, senest nå i helga i forbindelse med Alternativmessa i Stavanger.
I flere av disse samtalene har jeg blitt vennlig forklart hvor viktig pH og syre/basebalanse er, og flere har ytret undring over at leger «kan så lite» om noe så grunnleggende.
Jeg har derfor lyst til å rydde litt i begrepene, og kanskje oppklare noen misforståelser.

For de som ikke kjenner til teoriene bak «pH-miraklet»:  Kevin Frøystads nettsider, og Robert O. Youngs nettsider.

Grunnleggende om syre-base

Syre-basebalansen er helt sentral i menneskets fysiologi og biokjemi, og det er livsviktig at pH holder seg på riktig nivå. Både acidose (overskudd av syre) og alkalose (overskudd av base) er fryktede tilstander og kan være dødelige hvis de ikke behandles.

Så langt er jeg altså helt enig med «pH-folket»ⁱ

Ikke bare er vi enige om at syre-base er viktig: Alle begrepene de bruker, formlene, navnene på de kjemiske substansene som er viktige for syre-basebalansen er hentet fra «skolemedisinen», og fra kjemisk og biokjemisk forskning opp gjennom flere hundre år. En av de mest berømte formlene for å beskrive syrer og baser i levende organismer er Henderson-Hasselbalchligningen. Den ble første gang formulert i 1902.

Siden syre-basebalansen er så viktig, er leger faktisk svært opptatt av den, og vi brukte mye tid udner studiene på å slåss med formler og begreper, først i den uorganiske kjemien, så i biokjemi og fysiologi, og så i klinisk medisin.

pH måles rutinemessig i mange kliniske situasjoner i både blod, i urin, i utflod. Det blir derfor litt underlig når pH-folk begynner å tegne opp pH-skalaen og forklare meg hvilken pH som er riktig og når det blir fare på ferde. Dette vet jeg faktisk, og jeg vet det antagelig atskillig bedre enn dem.

Jeg har undret meg en del på hvorfor de tror dette er nytt eller ukjent for meg og andre leger. Jeg har også lurt på om de faktisk tror begrepene om syre og base er oppfunnet av Robert D. Young?

Nok om det. Vi er altså skjønt enige om at syre-baseforstyrrelser er skadelige. Uenigheten ligger på et annet plan (for ikke å si flere plan), men først skal jeg si litt om

pH-balansen i kroppen

Barnelærdommen først: PH-skalaen går fra 0 til 14ⁱⁱ. Nøytral pH er 7. Alt under 7 er surt, alt over 7 er basisk. F eks saltsyre har pH 1, mens lut har pH 14. Rent vann har 7, altså nøytralt

Normal pH i blodet er ca. 7,4, altså svakt basisk. Inne i cellene er det litt surere, 7 – 7,2. Det er et finstilt samspill mellom blodet, andre væsker i kroppen og cellene, slik at alle holder optimal pH for sin funksjon. Siden stabil pH er så viktig, har kroppen utviklet en rekke mekanismer for å regulere den.

Et meget viktig poeng er at nettopp at kroppen er en levende og selvregulerende organisme, og kan ikke sammenlignes med f eks et akvarium. Når man heller syre eller base i en bolle vil pH påvirkes direkte, mens kroppen vil ha flere måter å justere pH på etter hva som tas inn.

Jeg skal ta de viktigste mekanismene her. Dette blir ikke helt utfyllende, siden dette er et meget komplisert område med mange aktører.

Mekansime 1: Pusten

når vi puster tar vi ikke bare inn oksygen, men puster også ut CO_{2 ,} som hele tiden dannes under forbrenningen. CO₂ er en syre, og påvirker dermed pH i blodet direkte. Kroppen regulerer nøye hvor mye CO₂ som «slippes ut», og hvis man får pH-endringer i blodet vil kroppen sørge for at vi puster mer eller mindre. Hvis blodet blir for surt vil vi puste ut mer CO₂, hvis det blir basisk vil vi puste ut mindre CO_2.

Dette er førstelinjeforsvaret, så å si. Det er et kjapt system som kan regulere pH tilbake til normalen i løpet av minutter.

Mekanisme 2: blodet

Andrelinjeforsvaret ligger i blodet selv. Det er flere forskjellige syrer og baser i blodet, som har kapasitet til å nøytralisere et syre- eller baseoverskudd. Dette kalles blodets bufferkapasitet. Ordet buffer brukes ofte om støtdempere eller fjæring, altså noe som skal beskytte mot støt eller overbelastning. I kjemien bruker man ordet buffer om stoffer (i en væske) som beskytter mot pH-endringer.

Dette høres kanskje komplisert ut, og det er det! Den før nevnte Henderson-Hasselbalchligningen beskriver nettopp hvordan syrer og baser oppfører seg i en bufferløsning.

Eksempler på buffere: CO₂ kan ses på som en buffer, ved at det trer inn og nøytraliserer baser. Motparten er det basiske ionet HCO₃^– eller bikarbonat, som kan nøytralisere syrer. Det finnes flere andre syrer og baser som gjør det samme, bl.a. en del fosfatforbindelser.

Videre fungerer flere av proteinene i plasma (blodvæsken) som buffere ved at de kan ta opp i seg eller gi fra seg syre og/eller base.

Hemoglobin er ett av flere proteiner som fungerer som buffer i blodet – det kan både ta opp i seg og gi fra seg ioner.

Begynner det å bli vanskelig? Det kommer mer!

Mekanisme 3: nyrene

Hvis syre-baseforstyrrelsen vedvarer vil etterhvert bufferkapasiteten i blodet brukes opp, da kommer en tredje regulator inn (skjønt det er galt å rangere disse, for alle jobber samtidig), nemlig nyrene. Nyrene «siler» blodet, og skiller ut urin, det vet alle. Men urin er ikke bare noe gule greier med avfallsstoffer i – den inneholder blant mye annet elektrolytter (salter) som nyrene skiller ut etter en nøye uttenkt plan. Nyrene er faktisk nøkkelorganet for regulering av blodets salter, vanninnhold … og pH.

Enkelt sagt: hvis det er for mye base skiller nyrene ut base, tilsvarende hvis det er for mye syre. Det samme med saltene: er det for mye av f eks natrium vil nyrene skille ut mer. Er det for lite, holder de natrium tilbake.

Nyrene kan faktisk holde stillingen lenge, og fortsette selv om pH av en eller annen grunn fortsetter å være i ubalanse. Og hvis nyrene svikter er det nettopp dette viktige backupsystemet som svikter.

NB så langt har jeg bare snakket om blodet, og ikke om annet vev. Jeg vet at pH-teorien sier at pH-forstyrrelsen ikke slår ut i blodet men i celler og annet vev, fordi blodet «kaster fra seg» syren. Det høres tilforlatelig ut hvis man ikke har greie på fysiologi, men det stemmer ganske enkelt ikke. Kroppen beskytter cellene sine alt den kan, og det er først hvis pH stiger eller synker ukontrollert at det vil bli pH-forstyrrelse i cellene. Og da er man virkelig ute å kjøre.

Vanskelig? Nå blir det lettere

Det er mulig en del av leserne har falt av for lenge siden, men jeg håper jeg har fått fram poenget: kroppens regulering av pH er et intrikat samspill mellom mange ulike mekanismer, og det skal ganske mye til før alle blir slått ut.

Det er nettopp derfor sammenligningen med et akvarium er så meningsløs. Vannet i et akvarium er ikke levende, og har ingen måte å beskytte seg mot syrer og baser på. Heller man basisk væske i akvariet stiger pH proposjonalt med mengden base. «Heller» man basisk væske i kroppen vil pH forandre seg svært lite, om i det hele tatt.

En annen grunn til at sammenligningen med et akvarium svikter, er at man ikke kan helle basisk (eller sur) væske direkte i blodetⁱⁱⁱ. Hvis man drikker et glass vann med litt base i må det først ned i tarmene, så suges opp i tarmtottene, så fraktes til blodet … og på den veien har det allerede skjedd mye regulering! Av den basen som var i vannet er det bare en liten del som kommer i blodet, og den vil nøytraliseres lenge før det gir utslag på pH. Det skal faktisk godt gjøres å drikke eller spise seg til høy eller lav pH, hvis man ikke har et meget spesielt kosthold. Dette er ganske enkelt fordi kroppen er så smart. Mennesket har utviklet seg gjennom millioner av år, og har svært robuste beskyttelsessystemer for alle mulige hendelser. Vi er kanskje det dyret som er mest tilpasningsdyktig – det er bare å tenke på hvor mange ulike steder vi oppholder oss: fra -20 til +40 grader, i tørke og fuktighet, og med et vell av ulike næringsmidler. Ingen andre pattedyr kan leve under så mange ulike forhold og på så mange ulike dietter.

Jeg blir nesten litt fornærma på kroppens vegne når folk framstiller det som om den stadig må ha spesialbehandling, f eks i form av dråper, vitamintilskudd, kosttilskudd etc etc. Kroppen er ikke et stakkars persilleblad^iv.

Og her er et annet viktig poeng: hvis det stemte, som pH-folket sier, at de fleste mennesker har for lav pH (altså er for sure), hvordan i all verden har mennesket og dets forfedre overlevd i millioner av år? Og hvis det stemte at vi egentlig burde ligget høyere i pH, da ville kroppen utviklet seg slik at den hadde høyere pH. Den ville skrudd opp termostaten, for å si det slik.

Men er ikke syre-baseforstyrrelser farlige da?

Jo! Både for høy og for lav pH er farlig. Og her må jeg få komme med et hjertesukk: når jeg hører på pH-folk snakker de aldri om for høy pH, kun om for lav. De råder folk til å presse pH høyere, men jeg har sjelden og aldri hørt at de snakker om risikoen ved at pH kan bli for høy. Hvis de mener man kan øke pH betydelig ved kosthold og dråper og pulver må det være en risiko for at den kommer for høyt. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor dette aldri er et tema.

Men altså, faren ved syre-baseforstyrrelser. Hvis pH i blodet kommer ned mot 7,3-7,2 har man acidose, og det er fare på ferde. Ned mot 7 er det livstruende. Personen vil føle seg syk med hodepine, muskelsmerter, rask pust. Bevisstheten vil ofte være påvirket, og kan utvikle seg til koma. Samtidig kommer oftest elektrolyttforstyrrelser som i seg selv kan være alvorlig.

Hvis pH stiger over 7,5-7,6 har man alkalose, som er like farlig. Personen vil føle prikking i hender og føtter, få hodepine, kvalme og synsforstyrrelser, etterhvert forvirring og koma. Noe av det som skjer er at hjernen sveller opp. Man kan også få pusteproblemer og vann i lungene.

Ingen av disse er særlig hyggelige.

Hva skyldes syre-baseforstyrrelser?

Dette er også et komplisert kapittel, men jeg skal ta det summarisk.

Oftest ligger det en sykdom eller forstyrrelse eller ekstremtilstand bak pH-endringene. Og her skiller skolemedisinen seg fra Young & co: de mener syre-baseforstyrrelser forårsaker sykdom. Vi mener sykdom forårsaker pH-endringer. Hvis man først har fått en pH-forstyrrelse vil man naturligvis bli syk av den i seg selv, men det begynner ikke med pH.

Eksempler på sykdommer og tilstander som kan gi acidose er bl.a.: nyresykdom, lungesykdom, diaré, inntak av syre, infeksjoner (spesielt lungebetennelse), sukkersjokk hos diabetikere, og lungesykdommer. Sistnevnte er ganske vanlig, spesielt blant de som har KOLS. Det skyldes – for å si det enkelt – at lungene ikke klarer å kvitte seg med nok CO₂, dermed hoper det seg opp syre.

Eksempler på sykdommer og tilstander som kan gi alkalose er bl.a.: nyresykdom, for høyt inntak av basiske væsker eller medikamenter, oppkast og hyperventilering. Alkalose er også en fryktet tilstand hos fjellklatrere, spesielt ved høyder over 2500 meter. Grunnen er at man puster raskere for å få mer oksygen, og dermed puster ut for mye CO₂. Dermed blir blodet mer basisk. Det kjedelige med høydesyke er at man for å bli kvitt årsaken må ned fra fjellet, og det kan ta tid.

Kan man få acidose eller alkalose av vanlig mat?

Svaret er nei. Hvis man ellers er frisk, ikke bruker medikamenter, og nyrer og lunger fungerer som de skal, vil kroppen klare å kompensere ved nesten ethvert kosthold. Hvis man inntar store mengder sure/basiske matvarer eller væsker kan man få pH-forstyrrelser, men da skal kostholdet være ekstremt.

Noen unntak: Store mengder proteiner kan gi syreoverskudd, men da er det langt over det som regnes som vanlig kosthold.

Store mengder acetylsalicylsyre (som finnes i Dispril og Ibux) kan gi acidose. Videre kan stort inntak av visse medikamenter mot magesyre/magesår^v , eller visse avføringsmidler, gi alkalose.

Det er naturligvis mange andre medikamenter som kan gi syre-baseforstyrrelser, men jeg nevner bare de reseptfrie her.

Det er en utbredt forestilling i pH-miljøet at alle medisiner gir acidose. Det er en temmelig absurd påstand. Det finnes hundretusenvis av medikamenter som er satt sammen av vidt forskjellige stoffer, som virker på ulike organsystemer. At alle disse skulle gi samme forstyrrelse er en logisk umulighet.

Når det gjelder remediene som brukes i «pH-dietten» skal jeg ikke mene for mye i verken den ene eller andre retningen. Såvidt jeg vet er det ikke forsket systematisk på dette.

Hvis man holder seg innenfor de angitte dosene av f eks basiske dråper vil jeg ikke tro det er fare for pH-forstyrrelser (ikke dermed sagt at det er sunt!!), men hvis man misforstår instruksene, eller tar ekstra for å skynde på prosessen, kan det være riskabelt. Dessuten er stoffene som brukes, bl.a. natriumkloritt, giftige. Natriumkloritt er faktisk en sterk oksidant, altså det motsatte av antikosidanter. Vevsskadelig, med andre ord.

Hvorfor måler ikke helsevesenet pH oftere?

Dette er også et spørsmål jeg får fra tid til annen. Svaret er at vi måler pH i en rekke situasjoner, enten fordi vi mistenker en forstyrrelse i pH og/eller elektrolytter, eller fordi vedkommende har en sykdom som øker risikoen for pH-forstyrrelser.

Noen eksempler:

• Syre/base måles alltid i navleblodet til nyfødte barn. Hvis de har avvik, blir de fulgt nøye med nye målinger. Hos fortidligfødte spebarn, eller spebarn som har andre sykdommer, måles også pH jevnlig.
• Man måler alltid pH når lungepasienter innlegges på sykehus, og hver dag framover hvis de er dårlige.
• Ved nyresvikt og hos personer som får dialyse måles pH jevnlig.
• Hos diabetikere som har sukker- eller insulinsjokk måles alltid pH.
• Ved mistanke om forgiftninger måles som regel (alltid?) pH.
• Og ved en rekke andre tilstander.

Påstanden om at helsevesenet ikke bryr seg om pH er med andre ord svært langt fra virkeligheten.

NB i helsevesenet skjer pH-måling i blodet på sykehus. Det er fordi man må ha spesielle apparater for å få presise målinger, og det er en prøve som må analyseres raskt, innen 10-15 minutter. pH i urin og andre kroppsvæsker kan enkelt måles på et vanlig legekontor.

Metoden mikroskopister bruker, altså at de ser på blodceller og ut fra det «ser» om personen har en pH-forstyrrelse, blir ikke brukt innen vanlig medisin. Meg bekjent finnes det ikke forskning som støtter teorien om at blodcellene forandrer seg synlig ved endringer i pH. Det er heller ikke logisk at det skulle gjøre det, i hvert fall hvis man holder seg til vanlige fysiologiske fakta.

Det kunne vært interessant å måle pH på standardmåten og sammenligne med det mikroskopistene bedømmer. Men da – hvis jeg har forstått pH-teorien rett – måtte man målt pH i celer og kroppsvæsker, ikke bare i blod, og det blir i så fall en svært komplisert affære.

—————

Jeg kunne skrevet mye mer om dette temaet, men dette får være nok. Jeg håper at du som har lest helt ned hit har gjort det med et åpent sinn. Jeg regner ikke med å «omvende» noen hvis de er hellig overbevist om andre syre-baseteorier, men det kan være nyttig å oppklare en del begreper, det flyr lett mange fagord i lufta når man diskuterer dette, og det er ikke alltid lett for legfolk å henge med i svingene.

Den som er uenig må gjerne være det. Men alt jeg har skrevet her er basert på solid forskning av tusenvis av vitenskapsfolk over mange år. mye av det er grunnforskning, og har altså ingenting med legemiddelindustrien eller andre tvilsomme forbindelser å gjøre. Det er ikke vanskelig å få det bekreftet hvis man leser en vanlig kjemi/biokjemibok eller medisinske oppslagsverker.

Den som har innsigelser må gjerne lufte dem, men da forventer jeg at innsigelsene kan underbygges med troverdige kilder, som igjen bygger på forskning. Alle kan synse, men skal man først bruke vitenskapelige termer må man i det minste ha satt seg inn i hva de betyr.

Posted on 27/09/2010 at 20:23 in Alternativ medisin, Medisin   |  RSS feed |   Svar   |   Trackback URL