Det er kanskje pretensiøst å kalle seg bokanmelder, men jeg tillater meg å skrive noen ord om Sofi Oksanens Utrenskning. Den ble belønnet med Finlandiaprisen i 2008, og Nordisk råds litteraturpris i 2010. Det er jo ikke nødt til åbety at den er god, men det er den!
Jeg har faktisk drøyd litt med å lese den, for jeg leste Stalins kyr tidligere i år, og var ikke helt fornøyd med den. Det vil si, den første halvdelen var veldig god, men så begynte den å gå på tomgang. Eller kanskje det var jeg som begynte å gå på tomgang.
Utrenskning er derimot god hele veien gjennom. Og da jeg kom til slutten, og alle trådene samlet seg, forsto jeg hvor elegant den var skrevet. Så jeg begynte fra begynnelsen igjen, og den var enda mer elegant denne gangen. Det er ikke ofte jeg leser samme bok to ganger, men denne var verdt det.
Den er lagt dels til Estland, dels i Vladivostok i Russland, dels i Berlin, og den veksler mellom to epoker – 1940-50-tallet, og 1990 åra. De to hovedpersonene, Alide og Sara, hører til i hver sin epoke og møtes ad snirklete veier i ei lita bygd i Vest-Estland. Dette møtet foregår i løpet av noen få intense døgn, hvor historiene deres veves sammen. Det viser seg også at de har mer til felles enn de aner, på flere plan. Jeg skal ikke røpe detaljene, men den som leser den kan være litt ekstra obs på hvordan de har mange av de samme erfaringene på tross av aldersforskjellen på ca. 50 år og to ulike kulturer.
Estland ble okkupert av Sovjetunionen i 1940, ble så kapret av Tyskland i 1941, for så å havne i Sovjetunionen igjen fra 1944 til 1991. Langt tilbake i historien har landet har vært underlagt både Sverige, Danmark og Russland. Et plaget folk, med andre ord.
Beskrivelsen av årene under Sovjetunionen er direkte smertefulle å lese. Undertrykkelse, angiveri, deportering av «fiender av folket», utarming av landet, for å nevne noe. Da kjernereaktoren i Tjsernobyl i Ukrainia eksploderte fikk ikke befolkningen vite noe, men etterhvert ble mengder av menn utkalt til «repetisjonsøvelser» som egentlig betød at de skulle til Ukraina for å «bistå». Med fatale følger for mange. Så begynte det å komme mistenkelig billige matvarer fra Russland, mens estiske matvarer – som var renere – ble sendt til Moskva.
Etter Sovjetunionens fall ble det heller ikke bare lykke. Det var mangel på varer, leger og andre fagfolk ble trukket ut, og prostitusjons- og narkoindustrien begynte å blomstre, både i Estland og Russland. Alide lever alene på gården sin, i stadig skrekk for bander og kriminelle, og like stor skrekk for represialier for ting hun gjorde (eller ble mistenkt for å gjøre) under okkupasjonen. Sara blir direkte offer for «frigjøringa» – hun reiser troskyldig til Vesten for å tjene penger, men blir kidnappet og tvunget til prostitusjon.
Det høres ikke ut som noen lystelig bok, og det er det heller ikke. Men den beskriver menneskene i dette lille og store dramaet med slik presisjon og lydhørhet at man blir betatt av dem, oppi all dævelskapen. Oksanen vandrer helt inn i hodet på personene, og beskriver stemninger, glede og redsel med små små bilder og fornemmelser som setter seg langt inn i margen. Men uten et fnugg av sentimentalitet.
Jeg ser at den opprinnelig ble skrevet som et skuespill, og det bærer den preg av. Det er tett handling både inni og utapå, og veldig spennende og medrivende.
Den kan leses som en historiefortelling om et land som er knuget av oevrmakt, og et regime som gradvis degenerer og blir mer og mer umenneskelig. Og den kan leses som en intim skildring av hovedpersonenes (van)skjebner og umulige valgsituasjoner. Intimiteten er tildels svært bokstavelig og heller ikke særlig hyggelig, og hadde hun ikke skildret personene med slik varme hadde den vært fryktelig.
Dette er kanskje ikke ei bok man bør lese hvis man har en dårlig dag. Men den må leses!
Jeg tror forresten jeg skal gi Stalins kyr en ny sjanse …
Pernille Nylehns blog 
Legg igjen en kommentar