En studie som omfatter 40,000 kvinner (kilde: Dagens medisin) har konkludert med at effekten av mammografiscreening er svært liten. Vel å merke, effekten på dødelighet er liten. Det er flere som får diagnosen svulster i brystet, men en del av disse svulstene ville muligens ikke utviklet seg til kreft.
Altså en viss fare for overdiagnostikk.
Dette problemet har vært løpende diskutert over mange år. Flere Cochraneanalyser har konkludert med liten effekt av screening, men dette har blitt heftig tilbakevist fra bl.a. det norske mammografiprogrammet. Siste ord er neppe sagt, men det er nødvendig med en viss skepsis til nytten av mammografi som screening.
En av farene ved mammografi er falsk trygghet: Mange kvinner tror at når de har tatt mammografi er de sikre på at de ikke har kreft. Det kan føre til at de er mindre oppmerksomme på forandringer i brystene. I verste fall forsinker dette diagnosen ved at de kommer for sent til lege. Det finnes også tilfeller hvor kvinnene har kjent en forandring, men så har de vært på mammografi og fått vite at «alt er fint». Men det er ikke alle svulster som vises på mammografi!
Jeg har dessverre også opplevd at kvinner som har gått til lege med en kul i brystet, er blitt sendt til mammografi, og hvis denne ikke viser noe har de fått beskjed om at det ikke er noe å bekymre seg for. Dette er malpraksis – hvis man finner en palpabel kul (altså en som man kan kjenne), skal kvinnen henvises til brystpolikiniken, og det skal tas mammografi, ultralyd og vevsprøve. Leger som ikke vet dette bør ta seg et kurs om brystkreft og om røntgendiagnostikkens begrensninger.
Den andre fallgruben er falskt positive, altså at man finner en forandring i brystet som man tror kan være kreft. Da blir kvinnen kalt inn til ny undersøkelse. Det er for så vidt rett og riktig, men det fører til enorm skrekk og engstelse – noen rekker nærmest å planlegge begravelsen i dagene før de kommer til ny undersøkelse. Heldigvis blir mange «frikjent» etter den utvidede undersøkelsen, men ofte sitter usikkerheten igjen som en klo i nakken i mange år.
Så er det noen som får påvist ondartede celler, og må gjennom en ganske omfattende behandling. For de fleste av disse var diagnosen riktig, men det er altså noen små svulster som muligens aldri hadde utviklet seg videre, eller ikke ville utviklet seg til kreft før mange år senere. Da blir denne kvinnen påført en svært plagsom behandling som kanskje ikke var nødvendig. Og har man først fått en kreftdiagnose får man aldri fred for den. Kloa i nakken igjen.
På rehabiliteringssenteret på Nærland, der jeg jobber, har vi en del kvinner som har blitt behandlet for brystkreft. Så å si alle har opplevd det som et jordskjelv i livet å få diagnosen, og har fått mange plager av behandlingen. Mange blir deprimerte og strever med å komme tilbake i balanse igjen etter jordskelvet. Det er jo ikke til å unngå hvis man har fått kreft, men hvis noen av dem er blitt behandlet på sviktende grunnlag er det svært alvorlig.
Jeg vet ikke hvor mange det dreier seg om. Antagelig ganske få. Men det er ingen som vet sikkert. Dette er ett av de store dilemmaene med å lete etter sykdom (altså screening): Det vil alltid være noen falskt positive. Så må man vurdere hva som er verst – at ett krefttilfelle blir uoppdaget eller at én kvinne får feil diagnose.
Brystkreft er en alvorlig sykdom, og vi har ingen å miste. Men vi må heller ikke påføre noen en så alvorlig diagnose hvis den ikke stemmer.
Pernille Nylehns blog 
Legg igjen en kommentar