Forskning på alternativ medisin

acid-base

Når man diskuterer alternativ medisin kommer ofte spørsmålet om dokumentasjon og forskning opp. Faktisk er det kanskje det viktigste stridsemnet mellom alternativt og naturvitenskapelig tenkende. Et vanlig svar fra de alternative er at naturlegemidler ikke kan patenteres, og derfor ikke er økonomisk lønnsomme å teste, produsere og distribuere. Dermed har ikke produsentene av naturlegemidler råd til å forske på produktene sine, sies det.

Det sies gjerne også at den farmasøytiske industrien og deres lobbyer vil «skvise ut» naturlegemidler hvis man kan vise at de har effekt. (det siste avsnittet står faktisk å lese på NIFABs nettsider!).

Andre argument er at en del alternativ medisin ikke lar seg forske på, eller at «det er mye vitenskapen ikke kan forklare».

Det er mye ved disse påstandene som kan diskuteres. Jeg skal prøve meg på en nogenlunde balansert diskusjon.

A Hvorfor skal man forske?

  1. Anekdoter og erfaringer er ikke nok. (NB dette gjelder både for skolemedisin og alternativ medisin!)
    Hvis man skal kunne si at en viss behandling virker, enten den består av «skolemedisinske» legemidler, naturlegemidler eller andre typer behandling, er det ikke tilstrekkelig å vise til at mange opplever at den hjelper. Det kan være mange som ikke hadde effekt (de kommer gjerne ikke tilbake, og sender ikke takkebrev). Det kan også være tilfeldig at de blir bedre. Mange tilstander går over av seg selv, eller blir bedre i perioder. I tillegg har det å få behandling i seg selv en effekt, uavhengig av typen behandling. Hvis man føler seg ivaretatt av behandleren, føler seg trygg på at man vil bli bedre, kan det sette i gang en positiv prosess.
  2. Det er ikke nok med logiske resonnementer.
    Det finnes tusenvis av behandlingsformer som er blitt forsøkt fordi man hadde resonnert seg fram til at ville virke. Mange forsøk på å utvikle medisiner og annen behandling har strandet på dette: Man har tenkt, ut fra kunnskap om fysiologi og biokjemi, at et visst stoff burde virke på den og den sykdommen. Men så holder ikke resonnementet vann når man tester det ut i den virkelige verden. Man har kanskje testet det ut i småskala, på bakterier, på dyr, og fått lovende resultater, men når man skal teste det på folk virker det ikke, eller gir uforutsette bivirkninger. Resultat: Årevis av forskningsinnsats i vasken! Slik er forskningens vesen.
    Poenget: Man forske, også på det som virker så logisk at «alle må forstå det».
  3. Man kan ikke uten videre slutte fra symptom til behandling.
    Hvis man påviser en mangeltilstand eller ubalanse, f eks for lav blodprosent, forstyrrelse i pH-balansen eller i elektrolyttene, skulle man tro at man kan behandle den ved å tilføre det som mangler. I noen tilfeller stemmer det, men i andre tilfeller absolutt ikke! Forstyrrelser oppstår ikke av seg selv, det er vanligvis en grunn til det.  (les mer).
  4. Forskning har en egenverdi. De fleste ønsker å vite noe om hvordan verden fungerer, både på mikro- og makroplan. Selv om det ikke er direkte matnyttig å vite hvordan månen ser ut på baksida, eller hvordan maurene i ei tue samarbeider, gjør det oss rikere å få vite om det. Forskning inspirerer oss og holder nysgjerrigheten ved like! Den gang Einstein, Bohr og Heisenberg reiv seg i håret for å prøve å forstå elementærpartiklenes egenskaper var det ikke for å bli rike, men fordi de ville vite. Og det nyter vi godt av i dag.
  5. Man kan ikke uten videre slutte fra virkning utenfor kroppen til virkning i kroppen.
    Når man utvikler et medikament må man først finne et stoff man tror kan virke. Så må man teste det. Det skjer gjerne først in vitro (latin for «i glass») altså på laboratoriet. Først senere tester man det in vivo (latin for «i levende»), altså på levende organismer, enten det er dyr eller mennesker. Ofte viser det seg at stoffet oppfører seg annerledes når det kommer inn i kroppen. Det er mange grunner til det som det ikke er rom for å gå inn på her. Da må man justere kursen, eller muligens forkaste  hele greia.
    Et nærliggende eksempel er MMS. De som argumenterer for at MMS er gunstig, viser til at det brukes til å desinfisere vann, overflater på laboratorier o.l.  Og der fungerer det helt utmerket! Men … (les mer)
  6. Forskning kan noen ganger vise seg å bli nyttig mange år etterpå. Hvis det ikke hadde vært for de nevnte herrer som la grunnlaget for  mye av vår moderne teknologi, hadde jeg ikke kunnet sitte her og klimpre på PC-en min og sende artikkelen ut i cyberspace. Takk, Einstein! Takk, Bohr!
  7. Forskning øker troverdigheten. Et av naturviternes store ankepunkter mot alternativbransjen er at de i liten grad prøver å dokumentere det de gjør. Det er ikke selvfølgelig alt som lar seg dokumentere, men man må i det minste ha vilje til å undersøke det man driver med. Har man ikke den viljen, men baserer seg på tro og tradisjoner, synker troverdigheten. Det samme gjelder selvfølgelig naturvitere.  Man stille spørsmål,  utfordre sannheter, ellers stagnerer man.
  8. Forskning er kvalitetsforbedring. En hver som driver med et fag, enten man er rørlegger, homeopat, lege eller fysiker, må være interessert i å  forbedre seg. Det er ikke nok å ta en utdannelse, man må hele tiden søke ny kunnskap, mer kunnskap, og granske sin egen praksis: Finnes det bedre måter å legge membran på et bad? Doserer jeg medisinene mine riktig? Har jeg kjørt meg fast i et blindspor?
  9. Forbedring må skje på grunnlag av kunnskap. Og kunnskap må komme fra forskning, ikke antagelser. Om forskningen man styrer etter er i stor eller liten skala er ikke det viktigste. Hovedsaken er at man justerer kursen etter det som finnes av kunnskap. mer om forskning som endrer praksis
  10. Vi er avhengige av hverandre. Selv om «skolemedisinen» og «alternativmedisinen» har ulik tilnærming, og til tider er rykende uenige, har vi mye å tjene på å utveksle kunnskap. Finner naturvitenskapelige forskere noe nytt kan det gagne alternativ medisin. Finner alternativ medisin noe nytt, kan skolemedisinen tjene på det.

Problemet er at kunnskapsoverføringen oftest bare skjer en vei, fordi alternativmedisinerne i så liten grad forsker! I praksis er de ofte kunnskapshaikere

B Hvordan skal man forske?

Den som regnes som den aller beste metoden i medisinen er såkalte kontrollerte studier, som i medisinen foregår for eksempel slik:
Man vil undersøke om behandling A virker mot allergi. Da tar man 1000 personer med allergi og deler deler dem i to grupper, hvor deltagerne er mest mulig likt fordelt mht alder, kjønn og andre faktorer som kan spille inn.

Så gir man halvparten medisin A, og den andre halvparten (kontrollgruppa) en medisin som ikke har noe aktivt virkestoff (placebo). Ingen av deltagerne får vite om de får ekte vare eller placebo (blinding). De som skal vurdere resultatet til slutt skal heller ikke vite hvem som har fått hva (dobbeltblinding).

(Man kan også teste to medisiner opp mot hverandre, da får halvparten medisin A og den andre halvparten medisin B.)

Etter f eks en måned kan man vurdere om allergien til deltagerne har blitt bedre, verre eller uendret, om de har fått bivirkninger, og om det er forskjell på gruppene. Man kan fortsette forsøket og gjøre en ny evaluering etter tre måneder, seks måneder etc.

Det kan være vanskelig å finne så mange som 1000 deltagere, men man må i hvert fall ha et visst antall. Har man for få deltagere, kan resultatene bero på tilfeldigheter, både mht virkning, bivirkning og mangel på virkning.

Hvis man vil forske på behandling som ikke innebærer medisiner, f eks akupunktur, massasje, fotsoneterapi, kan man bruke samme metode. Det er litt mer komplisert, for det er ikke så lett å blinde et slikt forsøk – pasientene ville jo vite om de hadde fått massasje eller ei!
Da kan man gi de to gruppene to forskjellige behandlinger – f eks kan den ene gruppa få massasje og den andre egentrening – og så måle hvilken gruppe som kommer best ut. For akupunktur har man brukt «sham acupuncture», dvs at man setter nåler, men i kontrollgruppa setter man ikke nålene dypt nok, og/eller setter dem på andre steder enn de tradisjonelle akupunkturpunktene.

De samme prinsippene kan man bruke ved f eks kostomlegging eller andre livsstilsendringer, hvis man f eks er på et opptreningsopphold. En svakhet ved disse resultatene er at man ikke kan si sikkert hvilket element av opptreningen som hadde effekt – kosten? Treninga? Undervisninga? Eller bare det å komme hjemmefra en stund. Men man kan i hvert fall si noe om opptrening virker, og så kan man gå nærmere inn på enkeltelementene etter hvert.

Hvis man vil undersøke behandling for en psykisk lidelse kan man gi gruppe A psykoterapi, gruppe B medikamenter, og gruppe C både medikamenter og psykoterapi. Eller A og B kan få to forskjellige typer psykoterapi. For så vidt kan en av gruppene få massasje eller fotsoneterapi eller hva man vil.

Det er altså mange måter å gå fram på, men prinsippet er å gi to eller flere sammenlignbare grupper ulik behandling, og så se på forskjellen. Behandlingen må foregå over en viss tid, og det må være mange nok pasienter.

Man trenger ikke gi behandlingen til alle samtidig: man kan kjøre et prosjekt over lang tid, hvor ulike behandlere inkluderer pasientene i praksisen sin i studiet i løpet av f eks et år, og så sender inn resultatet til en sentral forskergruppe.

Man kan også bruke en del andre studiedesign. En grei oversikt finnes her.

Forskning er altså mye mer enn å forske på medikamenter, urter eller kosttilskudd, og man kan tilpasse forskningdesignet etter type behandling.

C Påstand: Det er mye vitenskapen ikke kan forklare.

Ja, det er helt sant. Det er veldig mye vitenskapen ikke kan forklare. Vi blir antagelig (forhåpentlig) aldri ferdig med å utforske verdens finurligheter, og vi må forhåpentlig endre oppfatning og praksis en rekke ganger.

Men jeg vet noe som forklarer enda mindre enn vitenskapen: Ikkevitenskapen. Hvis man ikke forsker og utfordrer seg selv, finner man ikke ut noe som helst.

D Påstand: det er bare legemiddelindustrien som har råd til å forske, for de kan tjene penger på resultatene.

Nåja. Dette er sant hvis det er snakk om store studier med tusenvis av deltagere som skal teste ut et visst medikament som firmaet kan ta patent på.

Men for de fleste andre situasjoner er det ikke sant. Her er noen punkter:

  1. Man forsker ikke bare for å tjene penger. Det meste av det vi vet om kroppen, anatomi, fysiologi, sykdommer etc etc kommer fra grunnforskning. Dette er for eksempel forskning på hvordan celler ser ut og virker, hvordan hormoner reguleres, hvordan leveren virker. Denne kunnskapen er forsket fram i løpet av hundrevis av år, av vitenskapsmenn (jfr Einstein & co) som gjorde det mer av idealisme enn for penger. I dag får de fleste heldigvis lønn for forskingen sin, f eks får doktorgradsstudentene stipender for å ferdigstille prosjektene sine. Det er ikke lukrativt å leve på doktorgradsstipend, men nok til å overleve på. Doktorgradsprosjektene er selvfølgelig uavhengige av næringslivet, de finansieres av universitetene.
  2. Det er enormt mye medsinsk forskning som ikke i regi av legemiddelindustrien, men av universiteter, offentlige og private forskningsinstitutter, enkeltpersoner. Man kan til og med lage et lite forskningsprosjekt på et legekontor eller i en gruppepraksis av alternativmedisinere.
  3. Forskning kan finansieres på mange måter – via universitetene, gjennom stipender fra Forskningsrådet og andre offentlige eller private institusjoner. Fagforeninger kan også fiansiere forskning. Legeforeningen bruker en del av medlemsavgiften til forskning (og da er det ikke medisiner man forsker på!), og privatpraktiserende leger betaler inn en viss prosent av omsetningen sin til et forskningsfond. Medlemmene kan søke stipend fra dette fondet, så de kan bruke en periode på å forske. En idé for naturmedisinerne?
    Her og her er noen av prosjektene som allmennleger har fått stipender for å forske på. Ikke mye legemiddelindustri og medisiner der …
  4. Når det gjelder alternativ medisin har norske myndigheter bevilget egne midler til NAFKAM, Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin. Man kan diskutere om de har fått nok midler, men staten tar altså ansvar for å forske på dette. Hvilket er mer en man kan si om de alternative miljøene selv!
    Det er også mye forskning på alternativ medisin på verdensbasis, både i regi av universiteter, stiftelser og private vitenskapsselskaper.
  5. NB viktig! Det er ikke bare legemiddelindustrien som sitter på store midler de kan bruke til forskning. I helsekostbransjen finnes det store multinasjonale aktører som har meget god inntjening, og som burde kunne forske på produktene sine. Og de burde kunne forske ordentlig, med store kontrollerte forsøk som jeg har beskrevet over. De kan faktisk gjøre det atskillig billigere enn legemiddelindustrien, for de har oftest mye lavere kostnader med å utvikle produktene sine. Homeopatiske medikamenter er f eks basert på kjente planter og substanser, og billige i produksjon. Man trenger ikke lage nye. Den eneste kostnaden de vil ha er altså selve forsøket.
    Ok, de ville kanskje ikke tjene så mye mer om de hadde  vist at produktet deres virket. Men de ville økt troverdigheten sin betraktelig. Er ikke det en verdi i seg selv?

Det er faktisk ganske underlig at alternativmedisinere, som er så kritiske til legemiddelindustriens profittjag, unnskylder sin egen bransjes manglende forskning ved at de ikke kan tjene penger på den.

Utlagt: Alternativmedisinere sier gjerne at de jobber ut fra idealisme og ikke tenker profitt, i motsetning til legene og den farmasøytiske industrien. I neste åndedrag sier de at alternativmedisinen ikke kan forske på sine metoder, fordi de ikke kan patenteres.

Nei, man kan ikke patentere fotsoneterapi, akupunktur eller blodanalyse. Men man kan heller ikke patentere livsstilsråd, fysioterapi, psykoterapi eller  sårstell. Men skal man dermed ikke forske på det, for å finne ut om det hjelper og hvordan det hjelper? Skal man bare forske på det som kan gi mer penger i kassa? Hvor ble det av idealismen?

21 Responses to “Forskning på alternativ medisin”

  1. Veldig godt skrevet :))
    Og helt sant !!

  2. Bloggen din har blitt en av de absolutte favorittene i leseren min. Strålende om pseudovitenskap, dette her. Bokmerkes. Takk!

  3. Glimrende oppsummering, det eneste triste er selvsagt at de som burde lese dette, ikke kommer til å gjøre det, og omvendt.

    Eneste bagatellen jeg hadde endret er at det vel ikke er *forskning* som har egenverdi, men derimot *kunnskap* som har egenverdi.

    • Tja, vet aldri. Jeg tror jeg har noen som lurker i buskene. 🙂

      Har ikke både forskning og kunnskap egenverdi? Halve moroa er jo å leite etter svar! 🙂

  4. Hei, du har en skikkelig god gjennomgang av slik vi tror det er ,og mener at det bør være.
    Vil derfor bidra med noe historikk som jeg ser du mangler.

    Den store helsereformen i EU går tilbake til Amsterdamtraktaten med EUs tusenårsvisjon, der visjonen for helse i Europa bl.a er å likestille alternativ medisin og skolemedisin.
    Det var derfor NAFKAM ble opprettet, for å finne måter å kunne realisere Eus tusenårsvisjon på, det er slett ikke av omsorg/eller ansvar for alternativerne, eller dets brukere, men for å finne veier å gå for å kunne oppfylle Eus målsetninger for et svært ambesiøst helsepolitisk mål.

    NAFKAMS første år ble derfor brukt til en kartlegging av de hindere vi har i vårt land for å kunne realisere dette, og de opprettet samarbeid innen Europa (og internasjonalt) hvor man arbeidet med tilsvarende problemstillinger for deres land.

    NAFKAMS første år konkluderte med at vårt etablerte helsevesen har en sterk avstandstagen til all alternativ virksomhet.
    Det virket helt umulig å få til noen aksept for samarbeide, og man presenterte at en mulig vei å bryte ned disse steile avvisningene på var å lage et obligatorisk helsefag om alternativ behandling.
    Samtidig skulle man gi alternativ behandling en vitenskaplig behandling,en innsamlingsbank og forskningsarbeider, som et begynnende redskap for helsevesenet.
    F.eks. et register for alternative behandlinger som har dokumentert effekt, eller hvor man kan vise til mindre gode resultater, og som også kan benyttes til oppslag eller opplysende artikler om de ulike behandlingsmåtene.

    Her tok det lang tid før en fant frem til forskningsmetoder som «begge parter» kunne godta! Men all ære til NAFKAM, de har funnet kombinasjoner av metoder som tilfredsstiller begge leire! Tilogmed når det gjelder homøopati har man funnet frem til enighet,noe som visstnok har vært vanskelig.

    Ønsket bare å tilføre litt historikk for å nyansere din gjennomgang.
    Det er altså ikke alternativerne som presser seg på oss, men EU som har vedtatt at de ønsker dem likestillet i det Europeiske helsetilbudet. Dette er det EUs mål å gjennomføre. Og man ser jo nå etter mange års storsatsning på helsesektoren, at de ikke har lykkes ennå.

    I prinsippet kan jeg ,på sykehuset, be om den behandlingen jeg foretrekker, og få den, så sant den har kommet med på listene over de av EU godkjente behandlingsmåter.
    Det er det å komme med på denne listen som er svært kostbart sier alternativerne.
    Nå ville kanskje ikke så mye skolemedisinen kommet med på listen heller, om de enkelte legene skulle bekoste det selv.

    • Hei og takk for svar.
      Formålet med artikkelen var ikke å diskutere hvorvidt alternativ medisin er bra eller dårlig, men gi en beskrivelse av forskningsmetoder, og å imøtegå påstander om at det er så vanskelig og dyrt å forske på det. Skal de bli tatt på alvor må de gjøre det de kan for å dokumentere det de holder på med.

      Det er forresten umulig å si noe generelt om «alternativ medisin», siden feltet spenner fra hederlige folk med mange års utdannelse til plattenslagere med et par helgekurs.
      Jeg kjenner godt til NAFKAM, og har mine meninger om både dem og NIFAB, men det kan vi ta en annen gang.

      Beste hilsen
      Pernille Nylehn

      NB jeg ber om at du oppgir navnet ditt når du skriver innlegg her.

    • Som leder av NAFKAM fra første dag kan jeg bestemt tilbakevise din fremstilling av hvorfor NAFKAM ble opprettet og hva hensikten med våre aktiviteter har vært de første årene.

  5. Veldig god oppsummering av klinisk forskning, inkludert alternativ behandling. Vil bare understreke viktigheten av også å forske på bivirkninger, innen alternativ behandling er det gjort svært lite på det området.
    Noen behandlingsmetoder er veletablert i samfunnet innen noe forskning har vært gjort (enten innen skolemedisin eller alternativ behandling). I slike tilfelle er det viktig å tenke nøye gjennom rekkefølgen for hva man gjør og at man forsker på riktig nivå (ditt eksempel fra rehabilitering er godt). Mer om dette kan leses her: http://www.biomedcentral.com/1471-2288/7/7

    • Takk for lenke til artikkel!
      Vil også benytte anledingen tli å si takk for sist på RF-kjelleren sist uke (paneldebatt om forskning på aletrnativ medisin). Jeg synes det ble en spennende og balansert debatt, og jeg fikk mer innblikk i det NAFKAM driver med, og ikke minst dine tanker om hvorfor og hvordan man bør forske.
      Noen hadde kanskje ønsket at den ble hetere, men jeg synes ikke det er et mål i seg selv. Diskusjoner om alternativ medisin har tendens til å bli for opphetede, og ender med at man sitter i hver sin skyttergrav og roper «du er dum» «men du er dummere».
      Slik sett var det nok en fordel at det ikke var noen «ekte» alternativer der. Jeg tror det gjorde at vi fikk rom til å lufte flere kritiske merknader til vårt eget fag. Og det er absolutt nødvendig!

      Beste hilsen
      Pernille Nylehn

  6. Veldig mange gode poenger! Samtidig er det en myte at det ikke finnes god forskning på alternative behandlingsformer. Siden vi er inne på Nafkam, så var jo dette et av hovedpoengene til dr. Andrew Weil (Integrative Medicine, Arizona) i hans foredrag ved verdenskonferansen i Tromsø tidligere i år: Det finnes mye forskning, men den publiseres gjerne ikke i de samme kanaler leger/ fagfolk vanligvis ser. Og noe av grunnen ligger i selve tematikken, som fagtidsskriftene styrer unna. Dette igjen av hensyn til opplagstall.

    Her er f.eks en oppsummering av nyere forskningsartikler om healing:

    http://www.altomhealing.no/hres702.htm

    • Det er nok en myte at det ikke finnes god forskning. Men det er også en myte at forskning på alt.med. ikke blir publisert i medisinske tidsskrifter. Cochrane har f eks flere metaanalyser (du finner en del av dem på nettsidene til nifab.no. Disse metaanalysene tar bl.a. utgangspunkt i studier publisert i nettopp medisinske tidsskrifter. som du ser er det bl.a. to metaanalyser om healing. For akutte smerter omfattet analysen tjuefire studier med i alt 1153 pasienter. For sårbehandling var dette den tredje oppdateringen.

      Påstanden din om at medisinske tidsskrifter ikke tar inn forskning om alternativ medisin på grunn av opplagstallene er, med respekt å melde, tull. Medisinske tidsskrifter selges ikke i løssalg, de fleste har abonnementsordninger. Kriteriet for å få publisert artikler er den vitenskapelige gehalten, ikke resultatene, eller hvem som har skrevet dem.

      At det også er en del forskning på alt.med. som leger ikke ser er helt sant, og det er mange grunner til det. Men det kan vi ta en annen gang.

      • Hos Cochrane finner man også mye relevant forskning, ja.
        Ang tidsskriftene og opplag henviste jeg til professor i medisin og folkehelse Andrew Weil og hans foredrag i Tromsø – hvor han presenterte dette som en av delårsakene. Han har nok et amerikansk perspektiv på ting. Og kanskje det bare er tull, at han ikke har rede på hva han snakker om – men det høres litt rart ut det også.

        Her er forøvrig en transkribsjon av store deler av foredraget hans, som var veldig interessant:

        http://www.altnett.no/Magasinet/14923

        Hadde vært spennende å høre kommentarer på det.

      • ..Og ang opplagstall, så gjelder dette like fullt for abonnement som for løssalg. Opplagstall er ikke det samme som løssalgstall. Opplaget er den totale distribusjonen salget av et tidsskrift, uavhengig av formen på distribusjonen.

        Også medisinske forskningstidsskrifter konkurrerer og er avhengig av interesse hos så mange som mulig.

        • Hvis de tar inn seriøse artikler om alternativ medisin kan jeg ikke forstå at det skal ha noe å si for deres gode navn og rykte, og dermed heller ikke for salget. Og siden det faktisk er publisert mye om alt.med., også i de store velrenommenrte tidsskrifter, ser det ikke ut som de har blitt avskremt.
          Mange medisinske artikler er kontroversielle og skaper mye diskusjon i tidsskriftene, og de fleste har muighet for leserne til å kommentere direkte på nettet.

          De refuserer også mange artikler, eller sender dem tilbake med beskejd om å rette opp svakheter eller unøyaktigheter. Refusjonen er ikke på grunnlag av temaet eller profesjonen til den som har skrevet artikkel, men på om forskningen lever opp til vitenskapelige standarder. Hvis studien som beskrives er for svak, eller framstillingen av statistikken er for dårlig, blir den ikke tatt inn i de store tidsskriftene. Det er ganske sjelden norske forskere får in artikler i f eks BMJ eller Lancet, fordi det er sjelden man kan presentere resultater fra store studier, eller banebrytende forskning.
          Man kan ikke forvente at kriteriene for artikler om forskning på alt.med. skal være mildere. Men som Fønnebø et.al skrev i denne artikkelen henviste har et poeng i at det ikke alltid er lett å få alt.med. til å passe inn i kriteriene.
          Det kunne jo være gjenstand for en artikkel i seg selv, å finne ut om det er mange studier om alt.med. blir refusert.

          Men uansett. Poenget med artikkelen min var å imøtegå påstander om at alternativ medisin ikke kan forskes på, at det ikke er mulig å finansiere etc. etc. Jeg mener det er feil, og jeg synes det er en defensiv holdning. I de alternativmiljøene jeg kjenner til er det lite bevissthet om og interesse for forskning, de nøyer seg med å henvise til at de har mange fornøyde pasienter. Og når man etterspør forskning får man til svar at «det er mye vitenskapen ikke kan forklare». Når det gjelder healing fikk jeg nylig til svar at det ikke går an å undersøke det under kontrollerte forhold, fordi det vil «forstyrre de legende kreftene».
          Hvis du ser på Norske naturterepeuters hovedorganisasjon nettsider står det en halv side om forskning, og den inneholder bare GPP om at «det er fint med forskning». Ingen egen strategi, ingen egne prosjekter.
          NNH er en svær organisasjon med hundrevis av medlemmer, om ikke tusenvis. De burde kunne organisere og finansiere forskning, og ha en litt mer offensiv holdning enn det som fremgår av nettsidene deres.

          mvh
          Pernille Nylehn

          • Enig i alt dette. Weil forsøkte vel å gi en forklaring på hvorfor mange medisinere i hans miljø stadig hevder at det ikke finnes forskning som støtter det aller meste av «CAM», når det – som du sier – finnes mye forskning. Dette selv om det gjerne skulle vært mer forskning – og selv om metodene som brukes bedre kunne tilpasses CAM. Jmf det Weil sier i artikkelen jeg linket til, f.eks manglende forståelse av komplekse prosesser og «kompleksitets-teori», noe som med hell kunne styrkes i forskning på helse. Reduksjonistisk tilnæring med studier av enkeltmolekylers virkemåte eller reaksjoner, vil i liten grad gi oss innsikt i hvordan mye CAM evt kan ha effekt. Hevder Weil – blant annet.
            Jeg er ikke medisiner men sosialantropolog, så det rent tekniske er ikke mitt bord, men jeg synes Weil har mange svært relevante og spennende observasjoner å tilby.

            • Absolutt. Men den ganske omfattende forskningen som finnes av CAM viser altså ikke imponerende effekt, hvis noen.

              Når det gjelder forskning på kompleksiteten – den finnes òg. En av mine favoritter (og to av mine favorittforslere) er denne: En annen kardiovaskulær epidemiologi

  7. Top notch! Og for å få de riktige personene til å lese dette, så burde vel snart de velvillige herrer Fønnebø og Solum kunne ordne med det? «Pernille Nylehn – Publisert skribent i ‘Magasinet Visjon'» har da en grei schwung over seg det? Kanskje de fattige alternativmedier også har noen kroner og avse?

Trackbacks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: