Glimrende artikkel av Gunnar Tjomlid. Konspirasjonsteoriene om legemiddelindustrien holder ikke – Fri Tanke.
En utdypende opplysning om kostnadene for å få godkjent et medikament:
«Kreftforbundet» påstår at det koster 230 millioner dollar å få godkjent et medikament i USA. Det er en sterk forvrengning av sannheten. Det koster omtrent så mye å utvikle et nytt medikament, og teste det i flere faser til det oppfyller kravene for å bli godkjent for markedet. Men da er det snakk om å utvikle nye preparater. For å finne eller syntetisere et helt nytt medikament ligger det mange mange år med forskning, og ofte må flere av forskningsprosjektene forkastes fordi det viser seg at medikamentet ikke virket som det skulle, eller gir utillatelige bivirkninger. Tilbake til start.
Og når man har klart å lage et stoff som har effekt må man prøve seg fram til en administrsjonsform (tablett, plaster eller injeksjon) som gjør at det tas opp i kroppen som det skal. Så må man teste videre for å finne riktig dose for ulike tilstander, og gjennomføre svære tester for å kartlegge mulige sjeldne bivirkninger. Disse utprøvingene skjer med tusenvis av pasienter i regi av tusenvis av leger og annet helsepersonell på en rekke sykehus legepraksiser.
Noen medikamenter kommer ikke lenger enn til den fasen, fordi det viser seg at det ikke har den tilsiktede virkning eller har utilsiktede bivirkninger. Tilbake til start.
Hvis det kommer gjennom alle disse nåløyene må det meldes til legemiddelmyndighetene, som så bruker lang tid på å godkjenne det, eller evt. ikke godkjenne det. Tilbake til start.
Det er hele denne prosessen som koster. Og den koster i gjennomsnitt oppimot en milliard kroner for ett medikament. Noen går glatt og koster mindre, noen går slett ikke glatt og koster mer, og en del må vrakes underveis.
I tilfellet med den påståtte vidunderbehandlingen med vitamin C og benzaldehyd, er dette kjente stoffer som har vært i bruk i mange tiår. Man trenger ikke å utvikle dem. Man trenger heller ikke gå gjennom hele den møysommelige prosessen med testing av bivirkninger, siden de er godt kjent fra før. Man trenger heller ikke bruke tid og penger for å finne en egnet administrasjonsform, siden den også er kjent fra før.
Alt man trenger å gjøre er å vise at den faktisk virker på kreft, og så søke om godkjenning. Ikke lite bare det, men man slipper altså unna ganske mange av de trinnene et nyutviklet preparat må gjennom.
Jeg slutter meg for øvrig til Tjomlids resonnement om at forskere og leger er menensker (en slags mennesker, i hvert fall …). de aller fleste som jobber i helsevesenet har faktisk et ønske om å hjelpe folk, og at det skal finnes effektive behandlingsmetoder med minst mulig bivirkninger.
Påstandene om at effektive og billige medisiner holdes tilbake og undertrykkes impliserer at alle ledd i utviklingsprosessen er korrupte, for ikke å si onde: grunnforskerne, laboratoriepersonellet, alle ansatte i firmaene, alt helsepersonellet som deltar i utprøvingen, legemiddelmyndighetene, nasjonale helsemyndigheter, apotekene og den enkelte lege. Alle sammen.
Evt. kan man forutsette at halvparten er onde og korrupte, mens den andre halvparten er dumme og godtroende.
Det er selvfølgelig mulig, men i så fall er det et imponerende nettverk som noen har bygd opp. Det er mulig jeg er en del av det, kanskje har noen operert inn en liten chip i tinningen min så de kan fjernstyre meg. Man vet aldri. Men jeg liker å tro at jeg tenke litt selv. Og jeg tror de fleste av mine kolleger svever i den samme (vrang)forestillingen.
Pernille Nylehns blog 