Flere og flere kvinner tar tidlig ultralyd uten annen begrunnelse enn at de vil se fosteret. Når man så oppdager misdannelser er veien til abort ikke veldig lang. Antallet aborter pga. sykdom eller misdannelser hos fosteret har økt med 50% de siste ni årene, og antall nemndbehandlede aborter (dvs. aborter etter 12 uker) har økt med 20%. Mer i Klassekampen.
Snart har vi fullteknologisert svangerskap og fødsel:
1. Friske kvinner går til unødvendige ultralydundersøkelser for sikkerhets skyld, eller fordi det er så kjekt. Jeg har inntrykk av at mange får ultralyd ved hver kontroll, hva nå begrunnelsen for det skulle være. Man tar gjerne 3D og «babyface» så man riktig får studert den håpefulle fra alle kanter – som om man ikke får studert dem alt man vil etter at de er født.
Dette er for øvrig en teknologi som vi ikke vet nok om følgene av. Det er atskillig større doser ultralyd enn den tradisjonelle, som er den eneste som er studert over tid, og man kan ikke uten videre slutte fra at lavdose er greit til at høydose er like greit.
2. Hvis man finner mistanke om feil bærer det til f eks Trondheim for mer nøyaktig diagnostikk, det tas kanskje fostervannsprøve eller morkakeprøve etc etc. Hvis så prøvene bekrefter at det er en eller annen feil på barnet kommer paret i et nesten uløselig dilemma: Skal man ta livet av sitt eget barn, eller skal man bære fram et funksjonshemmet barn? På dette tidspunktet skulle mange skulle ønske at de ikke hadde fått den kunnskapen, men da er det for seint. Hva dette gjør med dem som ender opp med å avbryte svangerskapet vet vi ikke nok om.
NB disse barna blir ikke nødvendigvis funksjonshemmet for all framtid: Hvis det dreier seg om en hjertefeil som kan opereres kan det gå helt fint, selv om de første årene kan bli både slitsomme og nervøse.
3. De som ikke blir gravide får hjelp til å bli implantert og inseminert etter alle kunstens regler, i vanskelige tilfeller sprøyter man sædcellene direkte inn i egget. Hva slags konsekvenser det får at knapt svømmedyktige sædceller får befrukte eggene vet vi ikke.
Siden de som er blitt gravide med assistert befruktning følges ekstra tett risikerer de å komme i samme situasjon som kvinnene i pkt 1. Og her blir dilemmaet enda større, siden det slett ikke er sikkert man klarer å bli gravid igjen. Da blir alternativene ingen barn eller funksjonshemmet barn.
4. Hvis assistert befruktning med egen mann ikke lykkes kan få sæd fra en annen. Jeg vet ikke om jeg ville likt å være den faren som ser sin kvinne bli befruktet av andre, selv om det skjer under pyntelige forhold på en klinikk, men jeg er jo ikke far, så jeg har kanskje ikke stemmerett.
5. Har du ikke mann? Ingen hindring. Da kan du bli inseminert.
6. Hvis alt annet skjærer seg kan du reise til f eks India, leie en livmor for 30,000 kroner (og til og med innbille deg at du driver en slags uhjelp), og få implantert et ferdig befruktet egg i henne. Det er det komplett helteknologiserte svangerskapet: Leid livmor, befruktningen skjer i laboratorium (eventuelt med donorsæd hvis mannens sæd ikke holder mål, men NB hvit manns sæd, ikke indisk!), selvfølgelig ultralyd i ett kjør så foreldrene kan følge med på sitt teknologiske vidunderbarn via skype, og til slutt keisersnitt. Det er alltids en viss fare for at den innleide mora får komplikasjoner underveis, eller under fødselen, i verste fall kan hun faktisk stryke med, men livet er jo risikabelt … jeg ville ikke likt å være mannen til den innleide mora heller, og se henne bære fram ikke bare annen manns men også annen kvinnes barn, men jeg er jo ikke en fattig inder, så jeg har vel enda mindre stemmerett her.
Til og med Johanne Sundby, en meget profilert gynekolog, har nå «tvilt seg fram til» at hun synes det er akseptabelt med surrogati. Bakgrunn: Hun er selv barnløs, og synes det er skrekkelig («jeg fikk ikke det livet jeg ønsket meg»), og vil ikke at andre kvinner skal gå gjennom det samme. Vel, Johanne, de fattige indiske kvinnene hadde kanskje ikke ønsket seg et liv hvor de må selge kroppen sin og i verste fall risikere sitt eget liv i prosessen, men de er jo indere (nå er jeg slem, men det er bedre å være slem enn den vestlige kynismen som ligger bak din og andres holdning til å kjøpe seg barn ved å utnytte fattige mennesker).
6.2 Den som virkelig har tatt den helt ut er kvinnen fra Røst som kjøpte seg både egg og sæd og livmor, fikk barna (tvillinger) produsert i India, og ble meget fornærmet da hun ikke uten videre fikk ta med seg barna sine (sic!) til Norge. Skulle de vokse opp i India???? Hos fremmede? De var jo ikke indere, de var hvite (hun kjøpte selvfølgelig råvarene i Vesten, selv om det burde finnes nok av dem i India) .
7. Hvis alt annet skjærer seg kan man adoptere et av de millioner barn som allerede er født og sårt trenger foreldre. Prosessen er komplisert og tar lang tid, ja, det burde være lettere å gi et barn muligheten til et bedre liv (for det er vel for barnas skyld vi gjør dette?), men da burde løsningen være å gjøre prosessen lettere og mindre byråkratisk, ikke å bruke kreftene på å lage nye barn ad snirklete og tildels umoralske måter.
NB hvis man er blant dem som ikke ønsker å kjøpe sæd, leie en livmor, eller bære sædcellene inn i egget, vil pkt 6 kanskje rykke opp til nummer 3 eller 4.
10.(hvor er pkt 8 og 9? spør du. De er tatt ut fordi pkt 10 er så usannsynlig at det ikke passer inn på lista)
Hvis alt dette skjærer seg, eller man ikke ønsker å gjennomgå pkt 2, 3 og utover, kan man faktisk la være å få barn. Da vil man jo ikke få det livet alle andre ønsker seg, og man selv er forventet å ønske seg, og man vil til evig tid møte flakkende blikk i selskapslivet når noen spør: Har du barn? og man svarer nei uten noen nærmere begrunnelse, som «jeg prøvde assistert befruktning men det lyktes ikke» eller «vi prøvde å adoptere, men hadde kommet over aldersgrensen da det ble aktuelt».
Man lar klokelig være å si «jeg har aldri hatt lyst på barn» eller «jeg har prioritert jobben», for da blir ikke blikkene bare flakkende, de blir dypt sjokkerte. Ingen ekte kvinne kan mene noe slikt!
Johanne Sundby sier ufrivillig barnløshet er det siste tabu. Nei, det er det ikke. Det siste tabu er frivillig barnløshet.
Pernille Nylehns blog 