Just another WordPress.com weblog
NAV overprøver medisinske vurderinger fra fastleger og spesialister og tvinger pasienter igjennom tiltak. I flere tilfeller fører fremgangsmåten til at pasientene blir verre av sykdommen sin, skriver Dagens medisin. Psykiater Dag Coucheron går i samme avis til hardt angrep på NAV, og mener «halvstuderte byråkrater agerer som amatørdoktorer».
Se også artikkelen Fortvilt over maktlegene i NAV
Det der er kjempedestruktivt. Det er ikke noe kult å være ufør, akkurat, og det blir ikke noe bedre om man blir «mentalt mishandlet», nesten, av NAV. Som har nettopp mistet den fjerde versjonen av dokumentasjonen din (men etter den første og andre passer man selvsagt på å lage minst fem utgaver av alle papirer). Som ikke klarer å ivareta retten din til et privatliv, og overholde taushetsplikten. Som ikke tar telefonen når du virkelig trenger penger til mat og de har tulla med utbetalingen *igjen*.
*sukk*
Det har forundret meg lenge at legene synes dette er greit. Hvorfor er det ikke er større problem for deg som lege at NAV ikke trenger å ta hensyn til et ord du sier?
Hvor har du det fra at vi synes dette er «greit» og at jeg ikke har «større problemer» med dette?
Det er ikke greit i det hele tatt. Og det er et stort problem for meg og for pasienter som blir skadelidende under et firkanta regelverk og tildels meget dårlig forvaltning av det.
Jeg har mange ganger brukt timer på å skrive grundige erklæringer og attester for pasienter som f eks søker uføretrygd, som trenger refusjon for spesielle medisiner, trenger stønad til transport og og og. Jeg har begrunnet godt ut fra min omfattende kjennskap til pasienten, jeg har lagt ved epikriser og annen relevant dokumentasjon, jeg har henvist til paragrafer i trygdelovene.
For så å få søknaden blankt avvist med henvisning til en eller annen regel som de har tolket bokstavelig uten noe form for skjønn. De mange sidene mine har åpenbart ikke hatt betydning i det hele tatt, noen ganger lurer jeg på om de har lest dem.
Så har jeg støttet pasienten hvis hun ville klage, jeg har skrevet ny attest med videre utdyping, mer dokumentasjon og henvisning til regler og paragrafer. Jeg har ringt og snakket med saksbehandler og forklart at de gjør livet til pasienten min aldeles umulig ved å nekte henne ytelser som hun åpenbart har krav på. Det er som å snakke til veggen.
Og vi er mange mange fastleger som igjen og igjen opp gjennom mange år har påpekt sider både ved regelverket og forvaltningen som ikke fungerer, som blir tolket for strengt eller feiltolket, og som går meget hardt ut over folk med store helseproblemer og dertil hørende økonomiske problemer. NAV har vært dysfunksjonelt fra dag 1, og det har både enkeltleger og legeforeningen sagt fra om så mange ganger at de ikke kan telles.
Oppriktig glad for å høre at leger står på for pasientene sine. Enig i beskrivelsen av NAV som dysfunksjonelt. Til jul ønsker jeg meg flere artikler og kronikker av typen som er nevnt i innlegget, samt at du og dine kolleger i større grad blir lyttet til av NAV.
Forøvrig føler jeg meg overhodet ikke trygg på at erklæringer og attester blir lest.
Forstemmende lesning den tilsynsrapporten Caro
NAV kan diskuteres vegger opp og stolper ned uten at det hjelper. Det blir som det gamle ordet om at «Dess mer du banker bukkeskinnet, dess mer lukter det».
Når man ser på saker som har vært oppe i media i det siste, som Gudrun som blogget og dermed ikke kunne få Arbeidsavklaringspenger. Tannlegeassistentene som ikke får yrkesskaderstatning og sikkert flere andre så begynner tankegangene mine å gå varme. For det er da ikke sånn at den enkelte saksbehandler egenhendig skal betale disse ytelsene? Er et lovverk som regulerer bruken av felleskassa, og det lovverket skal forvaltes forsvarlig.
Pseudonymet Krikkert som er saksbehandler i NAV, skrev noe interessant på Karavanseraiet om akkurat det. At NAVs saksbehandlere ikke har kunnskap om Forvaltningsloven og at det heller ikke ble prioritert at de får det. Les gjerne mer av det han skriver her: http://karavanseraiet.no/?p=1513 og her http://karavanseraiet.no/?p=1487
Hvordan man kan behandle så alvorlige saker som dette uten grunnleggende kunnskap om hvordan saker skal behandles i forhold til lovverket er meg en gåte. Men så er jeg jo bare en ei nett lita blondine med liten forstand
Et annet meget alvorlig trekk ved NAV er at etaten generelt, og mange av de ansatte der, har et meget vagt forhold til hva taushetsplikt er og hvordan den skal forvaltes. Dette har de også fått kritikk for en rekke ganger. Jeg var innom kontoret til en av forvaltningsenhetene på kveldstid, det lå saksmapper og fløyt overalt, akrivskapene sto vidåpne, det var ingen alarm, og ytterdøra kunne selv jeg ha brutt meg gjennom med et lite spett. Jeg spurte vedkommende jeg var på møte med om de ikke låste inn papirene. Neida, det kommer jo ingen pasienter hit, var svaret jeg fikk.
En annen alvorlig systemfeil er at sensitive papirer kan være innom opptil fem ulike NAV-kontorer for å behandle én sak. Søknader om uføretrygd her i Rogaland for eksempel: Først samler det lokale NAV-kontoret inn papirer og opplysninger. Så sendes de til forvaltningsenheten i Sandnes, hvor den behandles og man lager en innstilling. Så går innstillingen til et tredje kontor som jeg ikke husker hvor er, de skal fatte selve vedtaket. Så går den videre til Ålesund, hvor de beregner hva vedkommende skal få i trygd. Og så går det til Harstad som utbetaler.
Alle disse får ikke se hele saksmappa, bare de tre første. Men hvis John Johnsen i Haugesund søker om uføretrygd går altså hans opplysninger, personalia og forvaltningsvedtak bokstavelig talt Norge rundt, og gud veit hvor mange personer som etterhvert får vite at han har søkt om, og fått uføretrygd. Og faen veit hvor mange av dem som kanskje kjenner ham, eller kona hans, eller fetteren hans.
Hvis man spør NAV om ikke dette er problematisk får man til svar: Men alle har da taushetsplikt! Joda, men hundretusenvis av nordmenn jobber i det offentlige og med forvaltningssaker, det betyr ikke at det er greit at fem tusen av dem får innsikt i sensitive opplysninger om enkeltpersoner, uansett hvor mye taushetsplikt de har. Men det forstår ikke NAV.
Det er også en rekke eksempler på at NAV har forlangt utskrift av hele journalen fra fastleger, for å sjekke om legen har fulgt regelverket når han har skrevet ut ett medikament på blå resept. De tror altså at de har rett til å få opplysninger om urinveisinfeksjoner og depresjoner og hjerteinfarkt og skilsmisser og kjønnssykdommer for en resept.
Akkurat den praksisen har de sluttet med, etter at enkeltleger (bl.a. undertegnede), Legeforeningen og Helsetilsynet har kommet med meget krass kritikk mot den praksisen, og gnidd nesa deres ned i lovverket. Mange ganger. En stund vurderte vi å henge opp oppslag på venterommet om at folk måtte passe seg for hva de sa til legen, for de risikerte at NAV kom og forlangte fullt innsyn i journalen. Vi har også halvveis spøkt med å opprette en «skyggejournal» hvor vi skrev de virkelig sensitive opplysningene, og bare skrev stikkord, resepter og prøvesvar i den offisielle journalen.
«Først samler det lokale NAV-kontoret inn papirer og opplysninger. Så sendes de til forvaltningsenheten i Sandnes, hvor den behandles og man lager en innstilling. Så går innstillingen til et tredje kontor som jeg ikke husker hvor er, de skal fatte selve vedtaket. Så går den videre til Ålesund, hvor de beregner hva vedkommende skal få i trygd. Og så går det til Harstad som utbetaler.»
Dette forklarer jo en del om hvorfor ting tar tid i det systemet. Samt at de trenger å opplyses om at det er noe som heter data, som kom for noen år siden, og kan kommunisere via telefonlinjer.
Vet de vel på NAV. De sender jo opplysninger i maskinlesbar form på diskett til legene?
Ja. Og de har pålagt fastlegene å være koblet opp til Helsenettet så vi kan sende sykmeldinger og oppgjør elektronisk, ellers får vi ikke betalt for jobben. Men sender NAV elektronisk til fastlegene? Niks, det går pr. brev.
Da jeg skulle bytte fastlege pga flytting ble jeg også overrasket over det – at opplysningen gikk på diskett en gang i måneden. Ikke brenne en CD, nei, men diskett. Tror jeg kastet min siste diskett rundt 2001…
Det er også få leger som har datamaskiner med diskettstasjon.
CD er like tungvint. Listene burde oppdateres fortløpende, og elektronisk. Linja mellom fastlegene og HELFO (som nå adminsitrerer FLO), men den er enveis. Vi må sende oppgjør og sykmeldinger elektronisk, NAV må ingenting, og gjør det heller ikke.
Med diskettsystemet er det dessuten slik at det tar opptil en mnd. fra man skifter fastlege til det er i systemet til fastlegen.
Det har også vært en lang drakamp for å få NAV til å sende oppdaterte fastlegelister til sykehusene, så de kan sende epikriser til riktig fastlege. NAV har stritta i mot og brukt taushetsplikten som argument. Det er altså et mindre problem at epikrisen sendes til feil fastlege enn at sekretæren på sykehuset får vite hvem som er den riktige fastlegen?
Det er klart at NAV ikke må noe som helst. De har jo makta, bukten, begge endene og regelverket…
En del av dette går nok med DATA. Men de har visst åtte forskjellige DATAsystemer som de må logge seg inn og ut av …
Akronymet DATA er fremdeles relevant. Dobbelt Arbeid Til Alle
NAV burde egentlig hete Lapskaus. Man tager tre forskjellige etater fra to forskjellige forvaltningsnivåer, med hvert sitt regelverk, organisasjonskultur og datasystem (som ble konstruert rundt ca 1985) og slår det sammen og forventer at saksbehandlerne over natta skal kunne tre ganger så mange paragrafer og systemer. Og så blir man overrasket over at det ikke fungerer…
Artikkelen av Dag Coucheron illustrerer også et annet problem med NAVs Hellige Regelverk: Hvis du ikke er ufør i det du søker om uføretrygd vil runddansen av utprøving, tester og kurs garantert sørge for at du blir det, slik at du får til slutt uansett.
Jeg ser jo poenget, man vil unngå at folk som faker eller ikke fortjener det får trygd. Men resultatet i dag blir gjerne det at de som er så syke at de trenger trygd blir enda sykere, mens de som faktisk kunne kommet seg ut i arbeidslivet igjen ikke får den hjelpen de virkelig trenger (for eksempel en rolig jobb med oppfølging), men istedet rævkjøres så mye at de parkeres på uføretrygd de også. Jeg er ganske overbevist om at det blant de uførtrygdede finnes mange som egentlig kunne jobbe i større eller mindre grad, men som parkeres på trygd fordi de ikke kan få en tilpasset jobb.
Jeg tror jeg kan si med hånda på hjertet at det er langt mellom simulantene. Det er selvfølgelig noen som utnytter systemet – som med alle systemer – men hvis man er villig til å gå hele canossagangen gjennom trygdesystemet for å skrike seg til en uføretrygd er man i det minste tapper. Hvis jeg ville leve sorgløst og arbeidsfritt resten av livet, tror jeg jeg heller hadde vurdert å rane en bank enn å prøve å lure NAV.
Et annet problem: Man må minst være 50% arbeidsufør for å få uføretrygd. Mange kunne jobbet f eks 60 eller 70%, men da er de for friske og får ingenting fra NAV. Da er løsningen enten å gå ned i stilling uten kompensasjon fra trygden (med påfølgende tap av pensjonspoeng), eller gjøre seg bittelitt sykere enn man er, så man når den magiske grensa.
Unntaket er de som har en godkjent yrkesskade, de kan få f eks 30% uføretrygd, men dem er det få av.
Men NB NB dette regelverket er det politikerne våre som har bestemt. Det er lett å skyte på NAV, men ikke glem hvem som vedtok reformen (mot klare råd fra to utredninger), og vedtar regelverket.
Og ja, det er svært mange som kan jobbe litt. Så å si ingen er 100% ufør. Men som du sier, det er ikke så lett å få jobb hvis man er en sjukling som bare kan jobbe 15% og må ha masse tilpasning.
Riktignok er det lov å tjene opptil 1 G selv om man har 100% uføretrygd, og det er det en del som gjør. Men de må passe på som smeder – tjener de tre kroner mer enn det tillatte beløpet blir det helvete.
OG det første året etter at man har fått uføretrygd får man ikke jobbe noe, av årsaker som er ganske uklare for meg. Altså – først en langtrukken og ydmykende prosess for å komme gjennom nåløyet. Så et år i karantene så man virkelig blir fremmedgjort overfor arbeidslivet, og så kan man gå ut med lua i handa for å finne seg en småjobb.
Ja, man skal ikke glemme hvem som sitter på toppen med ansvaret. De NAV-ansatte er formodentlig like kjørt av dette som brukerne, og har så vidt jeg vet skyhøyt sykefravær.
Mitt poeng med at runddansen fører til at folk blir uføre er (hvilket jeg har sett selv) at folk som kunne ha bruk for støtte en periode for å komme seg ovenpå igjen pga midlertidig uførhet, men som så har styrke til å komme ut og jobbe igjen, blir så nedbrutt av Systemet(TM) at de ender som permanent uføre.
Og det er jeg helt enig i. Det kan være svært nedbrytende, både på kort og lang sikt. Jeg har en pasient som har en del perioder med depresjon hvor han er ute av spill. Og hver gang han er sykmeldt blir det tull med sykepengene hans, fordi han har et lite firma i tillegg til den vanlige jobben sin, og det blir skrekkelig vanskelig for NAV å regne ut hva han skal ha i sykepenger, og han må sende inn en masse skjemaer hver gang, noe som er vanskelig nok når man er deprimert. Sist han var syk tok det fire måneder før han fikk ei krone i sykepenger. Han ringte gang på gang til kundetelefonen, gikk opp på det lokale NAV-kontoret og ba dem finne ut av det, ringte og fikk snakke med saksbehandler etc etc. Alle han snakket med var hyggelige og forekommende, og sa at nå er snart saken i orden, vi mangler bare skjema X og Y – skjema som var sendt inn for flere måneder siden, og som han hadde sendt om igjen fordi NAV «ikke hadde fått dem». Så gikk tida, ingenting skjedde før han ringte igjen og fikk ny beskjed om at nå var alt nesten i orden men de manglet skjema Y osv.
Etterhvert kom han til at de dagene han skulle ringe til NAV måtte han ikke ha noen andre forpliktelser, for han ble så ute av seg etter å ha snakket med dem. Han ble faktisk sykere mens han gikk og ventet på de pengene.
Nedbrytende, ja.
Stor takk til deg Nylehn for å gå ut og debattere forholdene i Nav offentlig. Jeg vil bare orientere om at i kronikken «Fortvilt over maktlegene i NAV», har jeg blant annet satt inn link til denne siden. Der har jeg også i to innlegg linket til debatter hvor mye relevant informasjon vedrørende etatens overstyring av fastlegene kommer frem, blant annet fra legene selv:
http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2010/12/10/fortvilet-over-maktlegene-/index.xml
Takk!
Og som jeg har skrevet i en annen av kommentarene mine i denne tråden: Jeg kan selv ramse opp titalls saker hvor pasienter har gått canossagang i årevis for for å få f eks refusjon av nødvendige medikamenter, grunnstønad, eller uføretrygd. Det er greit nok at det ikke skal være enkelt å få uføretrygd, men det skal heller ikke være så vanskelig at man blir syk av det.
Og jeg opplever dessverre ofte at erklæringer fra leger ikke blir vektlagt i det hele tatt, enten fordi de ikke passer inn i kategoriene til NAV og saksbehandler ikke bruker skjønn (som de både kan og skal), eller fordi saksbehandleren gjør seg opp en egen mening om utredningen er «bra nok». Eller fordi de f eks har sett vedkommende jobbe i hagen, eller at de er oppmann på fotballaget til sønnen … «da må han da kunne jobbe». Eller at de blogger, som Gudrun Jona.
Jeg mener ikke at det er legene som skal avgjøre om folk skal få trygd eller ei (det er lenge siden det stemte, selv om mange pasienter tror det er legen som «gir dem» uføretrygd), men jeg blir ganske provosert når det ikke blir vektlagt i det hele tatt, som kvinnen i Coucherons historie.
Det er også en del saksbehandlere i NAV som ikke tror på det som ikke kan «bevises» ved røntgenbilder eller prøver. Hvis man har vondt i ryggen og det ikke vises på røntgen er det liksom ikke ordentlig. Det bunner jo i at NAV-funksjonærene ikke har nok medisinsk kunnskap til å forstå at det er mye som ikke kan bevises objektivt, men nettopp fordi de ikke har tilstrekkelig medisinsk kunnskap burde de ikke gjøre seg til overdommere. Da bør de i det minste legge det fram for rådgivende lege, men det er det ikke automatikk i. Jeg har inntrykk av (NB dette er et inntrykk og ikke nødvendigvis riktig) at saksbehandlere som har vært lenge i gamet ikke synes de trenger å bruke rådgivende lege. Da har vi altså den situasjon at en saksbehandler med f eks ingeniørutdannelse sitter og avgjør folks skjebne ut fra sin egne personlige erfaringer og meninger. Og de som behandler uføresøknader treffer aldri pasientene, de ser bare en papirbunke.
Det er særlig folk med kroniske smertetilstander, psykiske lidelser, og trøtthetssyndromer som blir ofre for saksbehandlernes ikkemedisinske skjønn, for det finnes jo ikke bevis for at de har vondt i kroppen eller sjelen, eller knapt orker å pusse tennene. Disse pasientene blir ofte kasteballer i årevis, og det er forferdelig nedbrytende. Og så er det vi som må sitte og prøve å forklare hvorfor de har fått avslag.
Noen ganger har jeg vært på nippet til å be folk gå til media, men bare på nippet. Det er ofte effektivt, men jeg vil ikke at folk skal være nødt til å blottlegge seg i full offentlighet på den måten. Og avisene skriver ikke om slike saker hvis personen ikke vil stå fram med navn og ansikt. Anonyme historier er ikke interessant, uansett hvor ille de er.
Pernille Nylehns blog 