Sterke ord fra Per Vaglum, som er professor emeritus i psykiatri og har jobbet en mannsalder eller to med utdanning av leger, i et intervju i Journalen, Oslo legeforenings medlemsblad. Han sier videre: «Det er naivt å tro at dagens medisinske verdier vil overleve særlig lenge dersom årgang på årgang av unge leger blir satt til å arbeide på en måte hvor økonomi og pasientvolum er nesten det eneste som teller.»Jeg skal ikke referere mer av det han sier, han sier det best selv, men jeg er deprimerende enig. Sykehusene blir mer og mer som fabrikker, og alle de utmerkede menneskene som arbeider der blir mer og mer fanget av et system som gjør vold på de verdiene de ønsker å forvalte. Til slutt har de glemt hvilke verdier de ønsket å forvalte, og konsentrerer seg om sitt eget nærsynte felt og sin enda mer nærsynte teknologi, og tenker at noen andre må ordne opp i det de ikke riktig husker hva var.
Spissformulert, ja, men det er dessverre ikke langt fra sannheten.Vi er i ferd med å gi fra oss de viktigste verdiene våre.
(dermed sender vi også mange pasienter ut på leit etter noe annet, som ikke nødvendigvis er helsebringende, men det får ligge i denne omgang.)
I samme nummer av Journalen (som har «den moderne og effektive lege» som tema – jeg håper ingen er i tvil om at dette er sarkastisk ment), forteller Per Fugelli om sin «dans med døden», dvs ett år med kreftbehandling, at han traff ikke mindre enn 37 leger i løpet av sin ferd. Alle hyggelige og greie og kompetente, men altså en del av et fragmentert og fremmedgjørende system, som ikke bare er til skade for pasientene, men også for legene selv.
Han har for øvrig skrevet en bok om denne ferden: «Døden, skal vi danse?», som er anmeldt i samme nummer. Meget lesverdig.
Pernille Nylehns blog 