«Den menneskelige lege har utvandret fra sykehusene»

Sterke ord fra Per Vaglum, som er professor emeritus i psykiatri og har jobbet en mannsalder eller to med utdanning av leger, i et intervju i Journalen, Oslo legeforenings  medlemsblad. Han sier videre: «Det er naivt å tro at dagens medisinske verdier vil overleve særlig lenge dersom årgang på årgang av unge leger blir satt til å arbeide på en måte hvor økonomi og pasientvolum er nesten det eneste som teller.»Jeg skal ikke referere mer av det han sier, han sier det best selv, men jeg er deprimerende enig. Sykehusene blir mer og mer som fabrikker, og alle de utmerkede menneskene som arbeider der blir mer og mer fanget av et system som gjør vold på de verdiene de ønsker å forvalte. Til slutt har de glemt hvilke verdier de ønsket å forvalte, og konsentrerer seg om sitt eget nærsynte felt og sin enda mer nærsynte teknologi, og tenker at noen andre må ordne opp i det de ikke riktig husker hva var.

Spissformulert, ja, men det er dessverre ikke langt fra sannheten.Vi er i ferd med å gi fra oss de viktigste verdiene våre.

(dermed sender vi også mange pasienter ut på leit etter noe annet, som ikke nødvendigvis er helsebringende, men det får ligge i denne omgang.)

I samme nummer av Journalen (som har «den moderne og effektive lege» som tema – jeg håper ingen er i tvil om at dette er sarkastisk ment), forteller Per Fugelli om sin «dans med døden», dvs ett år med kreftbehandling, at han traff ikke mindre enn 37 leger i løpet av sin ferd. Alle hyggelige og greie og kompetente, men altså en del av et fragmentert og fremmedgjørende system, som ikke bare er til skade for pasientene, men også for legene selv.

Han har for øvrig skrevet en bok om denne ferden: «Døden, skal vi danse?», som er anmeldt i samme nummer. Meget lesverdig.

6 kommentarer to “«Den menneskelige lege har utvandret fra sykehusene»”

  1. Det vi lurer på er: Romantiserer ikke dette implisitt «den gamle legen»?

    Siden vi er såvidt over midten av mellom 60 og 70 – vi har møtt drittsekker av doktorer hele vårt liv. Og gode, menneskelige, hjelpsomme doktorer.

    At Per Fugelli plutselig er en av «the good guys» fordi han dessverre har fått kreft?

    Jo, vi føler med ham og familien hans.

    Men den som går tilbake og ser på det han har gått ut i media og sagt – han har vært en arrogant, nedlatende drittsekk som har misbrukt «psykosomatisk» i årevis.

    • Det kan være det romantiserer «den gamle legen», som du sier. Og han (det var alltid en hann) var ikke alltid noen engel. Det er en viss type Overlege Som Eier Verden som heldigvis snart er utdødd.
      Det som er problemet er at også de som er empatiske og har et inderlig ønske om å bruke tid på pasientene også blir fanget av systemet og blir nødt til å svike sine egne verdier. Eller – hvis de insisterer på å bruke den tida som trengs blir de uglesett, for systemet tåler ikke at de bruker for lang tid. De som er drittsekker, og ikke ønsker å bruke tid, blir vinnerne, for de passer inn i effektivitetsmantraet.

      Et annet stort problem er at unge leger for altfor lite hjelp og veiledning fra eldre kolleger. Jeg jobber en del med dette i foreningen vår, og får stadig historier fra utdanningskandidater som nærmest må skrike seg til den ene timen med formell veiledning de skal ha per måned. At det bare er én time er betegnende i seg selv. I allmenpraksis har utdanningskandidatene to timer per uke i tillegg til gruppeveiledning.

      Endelig går alt dette utover legene (og selvfølgelig de andre faggruppene) selv. De blir frustrerte, overarbeidet og utbrente, og får i liten grad støtte fra kollegene sine. Det er for så vidt ikke noe nytt – leger har alltid hatt dårlig kultur for å ta vare på hverandre – men unge leger ønsker (vanligvis ikke) å være supermenn, de er en del av resten av samfunnet og ønsker seg menneskelighet og empati også for egen del.

      Alt dette er selvfølgelig satt på spissen, det finnes ulike kulturer også innen sykehusene, noen avdelinger er ivaretagende og menneskelige, og det finnes mange flotte leger som ikke godtar å være med på effektivitetskarusellen, men de er dessverre ikke i flertall.

      Når det gjelder Fugelli har ikke blitt good guy nå i det siste. Han har vært toneangivende i allmenn- og samfunnsmedisinen i en mannsalder, og et nødvendig korrektiv både oss og samfunnet. At han kan provosere, ja, og jeg er absolutt ikke enig i alt han sier. Men for meg har han vært good guy så lenge jeg har kjent ham. Så får vi heller være uenige om det. 🙂

  2. Kommentaren om Fugelli var noe dårlig formulert – men la oss som du sier være uenige.

    Det du beskriver, er ikke det blant mye annet et dårlig veiledningssystem? Er det snakk om at leger i kraft av å være overordna skal gi veiledning?

    • Jo, det er et dårlig veiledningssystem.
      Legefaget har jo en lang tradisjon med mester-svenn-læring, og det er svært godt når det fungerer, og når veilederen er interessert og engasjert. Men nå er det så mange som skal ha veiledning, både studenter og turnusleger og utdanningskandidater, at også de som ikke er engasjert blir pålagt å veilede. Da blir kvaliteten ganske ymse.

      Jeg sitter i et utvalg som jobber med legers ve og vel, og vi tror god veiledning både vil gi bedre og mer robuste leger, forebygge utbrenthet etc. Vi prøver å få til et bedre system, bl.a. at de som skal være veiledere skal ha mer kompetanse til å veilede. Jeg tror det er en bevegelse i riktig retning, men det går trææægt.

      Pernille Nylehn

      • Mester – svenn-systemet har vel et par innebygde svakheter.

        Som du er inne på – en god «mester» kan formidle god praksis, mens en dårlig mester er en katastrofe.
        Men det er vel også sånn at modellen hører hjemme i relativt stabile samfunn.

        Det vil si i det minste to ting: At forholdet mester/befolkning og mester/svenn i det store og hele er konstant. Og at fagets utvikling er liten, slik at mesteren forblir mester, for å si det sånn.

        Ingen av delene er tilfelle i dag. Det vil si, på den «tekniske» sida av legeyrket er det en kontinuerlig og rask (aksellerende) endring og økning av kunnskaps/ferdighetsmengde. Mens det vel på den menneskelige sida av arbeidet, empatien, det å trøste og gi håp osv., er det vel mer snakk om en endring, til dels å «gå tilbake til» gode verdier, metoder, holdninger.

        Hvis jeg skulle vært involvert i et slikt opplegg (noen av medstudentene har såvidt jeg veit deltatt), ville jeg antakelig først skilt disse to veiledningsfunksjonene fra hverandre.

        Deretter ville problemet være å finne metoder som belønner (mer teknisk forsterker) kandidatenes medmenneskelighet, kommunikasjon med pasienter … osv. helt til det mer diffuse «helbreder-evner.»

        mvh

        n (som er den som skriver RR, men er mer saklig og forsiktig med hva han sier.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: