Per Fugelli forteller i en kronikk i Aftenposten at han møtte til sammen 37 leger i løpet av den tida han ble behandlet for kreft. Han ønsker seg en «fastlegeordning» for alvorlig syke pasienter som er innlagt på sykehus.
Det er ikke vanskelig å være enig med Fugelli. Ikke minst fordi en slik ordning faktisk finnes, men ikke fungerer. Ordningen med «pasientansvarlig lege» ble innført for mange år siden. Alle som er innlagt, uansett hva de feiler og hvor lenge de blir, skal ha det. Ofte vil det være to – en assistentlege og en overlege. Men det hjelper ikke stort, når ansvarligheten i mange tilfeller bare er skuebrød. Jeg har mange nok ganger ringt inn til en sykehusavdeling for å diskutere en pasient som nylig er utskrevet. Da ber jeg selvfølgelig om å få snakke med nettopp den «pasientansvarlige» legen. Hvis jeg i det hele tatt får tak i vedkommende viser det seg ofte at han/hun ikke kjenner pasienten annet enn av navn, og knapt nok det. Ofte er det f eks en turnuslege som har skrevet epikrisen, og overlegen har signert sammen med turnuslegen men har lite eller ingen ikke oversikt over sykehistorien.
Så kan man spørre om det er dårlig organisering, for stort tidspress, lite forståelse fra sykehusledelsen etc etc.
Men uansett årsak er det faktisk vi, som leger, som må gjøre dette, og ta pasientansvaret vi har fått tildelt. Og hvis vi ikke klarer det fordi arbeidet er organisert dårlig eller det er for travelt, ja da får vi slå i bordet og si at dette holder ikke, jeg får ikke gjort jobben min under slike betingelser!
Pernille Nylehns blog 
Legg igjen en kommentar