Just another WordPress.com weblog
Der har jeg visst slengt med leppa igjen, denne gangen på NRK Rogaland (radio), hvor jeg sier at kvaliteten synker jo flere pasienter som er inne hos legen i løpet av en dag. Egentlig ganske logisk. Det er kanskje ikke alle kolleger som er helt fornøyd med at jeg sier slikt, men det får så være …
For dem som vil si mer av mitt blide åsyn, var jeg på NRK Rogalands lokalsending på TV i går kveld. Opptaket ligger her.
2500 pasienter på listen til en fastlege er et problem.
Enten handler det i stor grad om pasienter som sjelden eller aldri går til legen. Disse har ikke noen nytte av å ha fastlege overhode. (de siste 10 årene har jeg vert hos legen 3 ganger, og flyttet 4 ganger, jeg har hatt 5 ulike «fast»-leger — dette tilfører meg overhode ikke noe som helst av verdi)
Eller, så er det pasienter som faktisk går regelmessig til lege, la oss si minst en gang i kvartalet. (går du mye sjeldnere enn det har du etter min mening liten nytte av fastlege)
Dersom alle 2500 gikk en gang i kvartalet, måtte fastlegen behandle 45 pasienter pr. arbeidsdag, hver eneste arbeidsdag, hele året. Det er ikke mulig uten at det går kraftig utover kvaliteten.
Selv om bare halvparten går til lege, blir det fortsatt 23 pasienter pr. arbeidsdag, noe som fortsatt er høyt – det gir 15 minutt pr. pasient forutsatt null dødtid. (som selvsagt ikke er realistisk)
Jeg synes at kun pasienter som har regelmessig legebehov trenger fastlege – men til gjengjeld at legene burde ha mange færre fast-pasienter og betydelig større ressurs til hver av dem. At min 89 år gamle bestemor hadde 8 forskjellige leger og 19(!) forskjellige sykepleiere på hjemmebesøkene hun trenge regelmessig siste året hun levde, er for å si det forsiktig, ikke bra.
Det er behov for kjapp-og-grei legetime av typen «har gått på cetirizin de siste 5 åra, det har funka greit, trenger ny resept», eller «trenger 4-5 dager for å komme over denne influensaen, ikke bare 3», og denne typen legebesøk kan, tror jeg, ha helt grei kvalitet selv om de er over på 10 minutter – men ved slike besøk har du ikke noe stort behov for å komme til din «fastlege» heller, en hvilken som helst lege vil kunne fikse det.
Hei Eivind!
Enig i mye av det du sier. Det med at bare folk som har regelmessig legebehov burde ha fastlege er en nok ikek så lett å gjennomføre. Da må man definerehvem som trenger det, og det er ikke så lett. Og man kan jo plustelig få en sykdom, eller skade, som gjør at man går fra helt utrengende til trengende. Det er faktisk en fordel med fastlegeordningen at man vet hvor man skal henvende seg hvis det plutselig oppstår noe. Før måtte man ringe rundt, og ingen hadde ansvar for å ta imot en hvis det ikke var noe veldig alvorlig. Så gikk mange på legevakten for å få f eks en sykmelding, og det er ikke det legevakten er til for.
Kjappe konsultasjoner: På mange legekontor, inklusive de jeg har jobbet på, kan det du nevner ordnes på telefon. Jeg ser ingen grunn til at man må komme til legen hvis man bare trenger å fornye en resept, eller trenger noen dagers forlenget sykmelding (i hvert fall hvis man alt har vært der en gang for samme sykdom). Det er etter hvert også mange legekontor som har nettbaserte løsninger hvor mankan bestille resept eller løse enkle spørsmål. Men noen leger liker ikke å ha det sånn, de vil ha alle innom kontoret. De som har 35 innom på en dag har kanskje en del slike, jeg vet ikke. Men jeg synes det er sløsing med pasientenes tid å forlange at de skal møte opp for småting. Det kan være ganske kronglete å få fri fra jobb, det kan være langt til legekontoret, og de færreste kontorer har kveldsåpent.
Beste hilsen
Pernille Nylehn
Der jeg vokste opp var det en lege som var veldig kjapp. Det fungerte egentlig greit nok. For konsekvensen var at pasienter som ikke ønsket noen omfattende konsultasjon, men bare en enkel «rutineting» bestilte time hos ham, noe man vanligvis kunne få neste dag. Ville man ha mer tid, bestilte man hos en av de andre, da tok det kanskje en uke, noen ganger sågar mer, før man fikk time, men så fikk man en mer omfattende konsultasjon også. Med andre ord var det opp til pasienten å velge mellom «kjapp» og «grundig».
Enig i at det kan være vanskelig å definere hvem som trenger fastlege, det enkleste hadde kanskje også her vert å la pasientene velge. Argumentet jeg stort sett hørt rundt innføringen var at vi vil unngå at pasienter «blir kasteballer», og da var det stort sett kronikere og andre med relativt stort legebehov som var nevnt. (en person som går til lege hvert tredje år vil uansett ikke føle seg som en kasteball tror jeg)
Klart det er sløsing med pasientens tid å be om oppmøte dersom man ikke faktisk har tenkt å undersøke pasienten overhode, noen korte spørsmål lar seg gjøre over telefon. Å stille 5 spørsmål på telefon koster meg som pasient 3 minutter av min arbeidstid, å møte opp på legekontoret, vente på tur og få de samme spørsmålene i en konsultasjon koster meg minst 1, gjerne 2 timer. Jeg innrømmer at jeg er såpass kynisk at jeg har antatt at det siste ofte skjer fordi det medfører høyere honorarer til legene enn det første. (jeg -antar- det, jeg har ingen faktisk viten om hvordan slikt beregnes)
Hei Pernille!
Jeg er for tiden journaliststudent ved Norges Kreative Fagskole i Oslo, og skriver en artikkel nettopp om fastleger som tar på seg for mange pasienter. Hadde det vært mulighet for å stille deg noen spørsmål angående dette? Så både saken din og intervjuet på Nrk.no. Det hadde vært veldig flott. Jeg kan nås på hopethea@gmail.com . Håper du tar kontakt.
Pernille Nylehns blog 