Tirsdag 22. juli skrev jeg følgende i avisa Klassekampens Fokusspalte (legg merke til oppfordringen på slutten, ingen har så langt meldt seg):
Faglig havari
NRK Trøndelag melder at en healer er tiltalt for å brutt Lov om alternativ behandling. Dette er et av de ytterst få tilfeller hvor noen er tiltalt etter denne loven, som kom i 2003 og erstattet den gamle ”Kvakksalverloven”.
At det ikke har kommet flere tiltaler skyldes ikke at det ikke forekommer lovbrudd. Forbrukerrådet og Helsetilsynet har avdekket massive brudd på reglene om markedsføring; mange alternativbehandlere tar på seg å behandle folk med alvorlige sykdommer, noe de eksplisitt ikke har lov til; de samrår seg sjelden eller aldri med pasientens lege, noe de plikter; og det finnes mange tilfeller hvor de har oppfordret pasienter til å slutte med medisiner de har fått forskrevet av lege, ikke sjelden for alvorlige tilstander som hjertesykdom og kreft.
Dette vet myndighetene og rettsvesenet utmerket godt, men loven blir så å si aldri brukt. I praksis kan hvem som helst behandle hvem som helst for hva som helst … vel å merke hvis man ikke er helsepersonell. Vi blir sett i kortene, vi kan klages inn for tilsynsmyndighetene, vi kan miste lisensen hvis vi gjør alvorlige feil eller oppviser grov uforstand. Og godt er det! Det skal føres tilsyn med helsetjenesten, det skal få konsekvenser når feil skjer, og det skal settes på dagsorden … noe det også blir, nærmest daglig.
Men vi har altså den underlige situasjonen at utdannet og autorisert helsepersonell er under strengt tilsyn, mens folk med lite eller ingen medisinsk kunnskap kan gjøre akkurat hva de vil uten å risikere noe, med mindre de dreper noen.
Er det så noe galt med loven? Nei, loven er grei, bortsett fra én ting: ingen har ansvar for å håndheve den. Forbrukerrådet kan bare føre tilsyn med markedsføringen. Mattilsynet kan bare føre tilsyn med preparater og kosttilskudd. Ingen av dem har midler og personell til å gjøre mer enn stikkprøver. Helsetilsynet kan komme inn ved alvorlige tilfeller, men de har i utgangspunktet bare ansvar for helsepersonell. Da står vi igjen med politiet, som neppe har kunnskap til å etterforske slike saker, og bare kan prioritere de spesielt grove.
Men er det så farlig da, om folk får noen urter eller litt massasje? Nei, hvis det bare var det hadde ingen trengt å bry seg. Men mye av det som tilbys er potensielt skadelig, og utføres av mennesker uten medisinsk kompetanse. Kreftpasienter forteller at de blir nedringt av folk de ikke kjenner som lover å gjøre dem friske, tidvis til svært ublu priser. Det er mange eksempler på at folk har tatt opp hundretusenvis i lån for å få ”behandling” som ikke tjener til annet enn å fylle behandlerens lommebok.
Alle alternativbehandlere er ikke av dette formatet, bevares. Mange av dem er både velmenende, flinke og anstendige. Men dette er en bransje som fullstendig mangler kontroll eller tilsyn, og pasientene er totalt rettsløse hvis noe går galt. Ingen pasientskadeerstatning, intet tilsyn, ingen klageinstans. Og ingen kan miste lisensen, siden alternativbehandlerne ikke har noen lisens de kan miste.
Det er forstemmende at helsemyndighetene, som ellers er så opptatt av pasientsikkerhet og forsvarlighet, og vil ha havarikommisjon for helsevesenet, blir akutt blinde og døve når temaet alternativ medisin nevnes. Jeg har prøvd å forstå hvorfor, men det går langt over min forstand. Kanskje finnes det en helsepolitiker der ute som kan svare?
Pernille Nylehn
Lege
Haugesund
Pernille Nylehns blog 