Det finnes ingen vei til fred. Fred er veien.

Sitatet ovenfor er hentet fra 1970-åra, da man trodde fred var oppnåelig. Men kanskje vi skulle prøve å blåse liv i den tanken, om ikke annet så som et ideal å strekke seg mot?

Den britisk­pakistanske forfatteren Tariq Ali setter fingeren på det som burde være åpenbart, men som vi presumptivt opplyste og rettskafne og vidsynte vestlige moderne mennesker har en lei tendens til å «glemme», nemlig at vi, vestlige og opplyste, står bak en rekke invasjoner og angrep på land i Midt-Østen de siste ti-femten åra (riktignok har vi drevet med det lenge før, men det har vi helt glemt). Vi har invadert Afghanistan og Irak, vi har bomba Libya og likvidert vår gamle venn Gadaffi, vi godtar stilltiende USAs vedvarende dronekrig i Pakistan med store sivile tap, og vi godtar stilltiende USAs groteske og folkerettsstridige internering og tortur av mennesker i Guantanamo. Noen av de internerte er muligens terrorister, men det vet vi ikke siden de aldri har bltit stilt for noen rett, men mange av dem ble arrestert i den paranoide blodtåka etter 11. september, fordi de … øh … så muslimske ut (hvordan ser en muslim ut?) eller kjente noen som kjente noen som kanskje var en terrorist. 

Hvorfor sier jeg «vi»? Er det ikke først og fremst USA som driver med alt dette? Jo, kanskje det, men vi har bidratt direkte i Irak, Afghanistan og Libya (norske fly var blant dem som fløy flest tokter), og som alliert med USA har vi aldri satt foten ned og sagt nå får det faen meg være nok. Vi mumler noe om menneskerettigheter, og så mumler vi noe om at de måtte jo forsvare seg etter 11. september, og så glemmer vi at de 2500 som ble drept i New York er hevnet så ettertrykkelig at man må tilbake til det Gamle Testamentet for å finne lignende hevnlyst. De har ikke hevnet øye for øye, de har drept hundretusenvis av øyne for hvert USAnske øye som ble drept.

Rettferdiggjør dette terrorangrepet i Frankrike, eller andre terrorangrep utført av tullinger som hevder de handler i Allahs navn? Nei og atter nei. Men hvis vi ikke snart slutter å krige i demokratiets og sivilisasjonens navn, må vi regne med at lignende angrep vil komme. Vår, vestens, de kristne lands, statsterrorisme er så effektiv at terroristene bare kan drømme om å oppnå en tusendel av det vi klarer.

Og når vi snakker om ytringsfrihet og forsvare den frie penn: Israel har angrepet og drept mange flere journalister, ifølge noen  kilder 17 i tallet, både vestlige og palestinske. De gjør det de kan for å kneble de som prøve å dokumentere Israels vanvittige angrep og hevntokter mot palestinere. Vi er Israels venn. USA er Israels hjertevenn. Når gikk vi i demonstrasjonstog mot de drepte journalistene i Midt-Østen? Når gikk Barack Obama i rette med Israels ledere? Det har ikke skjedd. Dobbeltmoral er et altfor svakt ord for å beskrive gapet mellom reaksjonen vår på at vestlige journalister blir drept av gærninger og reaksjonen på at en stat (som kalles Midt-Østens eneste demokrati) systematisk dreper og forfølger journalister.

Igjen: Jeg verken forstår eller forsvarer den groteske henrettelsen av journalistene i Frankrike. Jeg sier bare at hvis vi virkelig ønsker at folk i Midt-Østen skal oppleve fred og demokrati, og dermed grobunn for ekte ytringsfrihet, må vi kanskje oppføre oss litt mer sivilisert over for dem. Mange i Midt-Østen er redde for Vesten, og føler vi prøver å ødelegge kulturen deres og diktere hvordan de skal leve. De har dessverre god grunn til det. Atferden til Vesten, NATO, og spesielt USA, er ikke annet enn en ny versjon av den imperialismen vi har drevet med de siste 500 åra.

9 kommentarer to “Det finnes ingen vei til fred. Fred er veien.”

  1. Kloke ord!

    Kjell Ingvaldsen

  2. Når jeg leser innlegget, tenker jeg: når religiøse fundamentalister sier de vil ha verdensherredømme, Hva da?
    Det er ikke vanskelig å være enig i amerikansk og israelittisk aggresjon. Men er det virkelig så overdrevet sett med demokratiske øyne? Må vi ikke i denne verden innse at alle ikke tenker likt oss? Hvor mange år skal det gå for at vårt tenkesett skal aksepteres av andre kulturer. Eller skal det det? Jeg tenker Syria. Jeg trodde at bare statsministeren og hans regjering fikk «fyken» ville andre moderate overta. Hva ser vi, IS, noe som er mye verre. De som lir er befolkningen , en fryktelig flyktningeflom. Mennesker som ikke har håp eller fremtid, hvem har ideer hvordan det kan løses fordi dette skjer også i andre land.

    • Jeg er litt usikker på hva du egentlig mener.

      Hva er det du ikke riktig vet om er overdrevet? Å invadere Irak, som ikke hadde noen befatning med 9/11? Å invadere Afghanistan, som ikke hadde noen befatning med 9/11 bortsett fra at bin Laden kanskje gjemte seg der? Å bombardere deler av Pakistan med droner? Å bombe Libya sønder og sammen? Å holde hundrevis av mennesker internert i 13 år, og torturere dem på det groveste? Å bombe Gaza sønder og sammen som straff for at noen tullinger drepte tre israelske ungdommer?
      Hvorfor skal vårt tankesett aksepteres av andre, spesielt når vi ikke aksepterer deres?
      Syria: Hvilke statsminister er det som har fått fyken? Han hoppet av selv, såvidt jeg vet. Og det er vel revnende likegyldig hvem som er statsminister så lenge Assad sitter på toppen og styrer.

      Hvilke religiøse fundamentalister er det som sier de vil ha verdensherredømme?

      • Om Afghanistan, så var det daværende regimet, Taliban, alliert med Al Qaida. Al Qaida utførte et angrep på et NATO-land som kom inn under NATOs gjennsidige forsvarsforpliktelse. Det ble fort klart at Taliban ikke anså angrepet mot USA som utenfor sin allianse med Al Qaida.

        Taliban-regimet trådte derfor inn som part i krigstilstanden mellom NATO-landene og Al Qaida. I og med at alliansen Al Qaida/Taliban utgjorde den ene siden i den da pågående afghanske borgerkrigen var det naturlig for NATO å inngå en aktiv allianse med den andre siden i borgerkrigen.

        Så er det et annet spørsmål en del taktiske og strategiske valg alliansen mellom NATO og Nordalliansen, senere den nye afghanske sentralregjering, gjorde.

        Men NATOs angrep, og også Norges deltagelse i dette, har god folkerettslig dekning.

        Kjell Ingvaldsen

        • USAs angrep på Afghanistan var folkerettsstridig. Det var ikke NATO som sto for angrepet, det var USA og Storbritannia.
          Det kom et FN-mandat (ISAF) etter hvert, men det er noe helt annet.

          • Det er ikke folkerettsstridig å gå til motangrep mot de som angriper en selv. Det var derfor jeg henviste til NATO. NATO-traktaten ble aktivert etter 11/9. Alle NATO-landene var fra da av i krig med Al Qaida. Noen deltok aktivt, andre «satt på gjerdet». Men det eksisterte en krigstilstand mellom hele NATO og Al Qaida. Og Taliban valgte i henhold til sin allianse med Al Qaida å tre inn som deltager i den krigen. Noen av NATOs medlemmer angrep alliansen Al Qaida/Taliban, selv i allianse med den andre siden av den afghanske borgerkrigen.

            Krigen mot Al Qaida med allierte er faktisk den eneste gangen noensinne NATO-traktatens gjennsidige forsvarsplikt har trådd i kraft.

            Nå kan det argumenteres med at en del av handlingene våre allierte (både fremmede styrker og lokale allierte) har gjort senere i det minste er krigsforbrytelser. Og kanskje også brudd mot folkeretten. Vi kan heller ikke utelukke at norske styrker har deltatt i slike lovbrudd. Men selve invasjonen var i tråd med folkeretten.

            Irak-invasjonen, derimot, var et grovt folkerettsbrudd!

            Kjell Ingvaldsen

            • Al-qaida er ikke et land. Og hvis man først skulle angripe et land etter 9/11, burde det vært Saudi-Arabia, som antagelig hadde mer befatning med Al-qaida enn Taliban. Men det passet vel ikke.

              • Al Qaidas ledelse, med alle dets viktigste baser, befant seg i Afghanistan, beskyttet av og alliert med den dominerende part i den da pågående borgerkrigen, Taliban. Det var derfor naturlig å angripe der.

                Et angrep mot Saudi-Arabia ville ha vært folkerettstridig. Det saudiarabiske regime var jo også blant Al Qaidas fiender, og Al Qaida hadde ingen tilstedeværelse i det landet.

                Men, selvsagt, aktiv vestlig støtte til regimer som slekten ibn Saud er ikke akkurat å betrakte som positiv for verdens muslimske og arabiske masser.

                Kjell Ingvaldsen

  3. Det hadde vært interessant å se hva en uavhengig observatør, helt fri for forutinntatthet, partiskhet og bias, gjorde en analyse av aggresjon mellom Vesten og Midtøsten siden andre verdenskrig. Hvor mange invasjoner, okkupasjoner, terrorangrep, drone strikes, støtte av statskupp og lignende, som har vært rettet fra den ene parten mot den andre, og vice versa. Og deretter gjort en vurdering av hvilken part som utgjør en trussel mot den andre, eller mot verdensfreden for den saks skyld. Hvilken regions befolkningen har berettiget harme overfor den andre?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: