Om epidural og keisersnitt

dt_140422_cesarean_c-section1_800x600Det har oppstått en ny debatt om keisersnitt og epidural, som begge handler om fødselssmerter og redselen for dem. Først ute var lege Leiv Arne Rosseland, som mener kvinner bør få epidural under fødselen hvis de ønsker det, og at for mange helsepersonell er unødvendig skeptiske til epidural. Jordmor Bippi Trovik, som er sitert i samme artikkel, mener det motsatte: hun anbefaler alle å ikke føde med epidural. Det samme mener jordmor og professor Ellen Blix, som mener færre kvinner bør ha epidural, fordi fødselssmerter er naturlig og gir mestring. Denne artikkelen satte fyr i Silje Rainer-Atterbrand, som selv valgte keisersnitt, og mener jordmødre er tyranner som presser kvinner til å føde med smerte, og til å amme.  Sterke følelser. Sist ut er lege (og seksbarnsmor) Kari Løvendal Mogstad, som problematiserer den økende bruken av keisersnitt, ofte uten medisinsk begrunnelse.

NB noen korreksjoner gjort 27.3. om fosterovervåkning ved epidural, og om hudkontakt mellom mor og barn etter keisersnitt..

Hva skal man si om alt dette? Det første som slår meg, er at til alle tider har samfunnet hatt sterke meninger om hva kvinner skal og ikke skal gjøre. Du skal ikke ha sex utenom visse rammer, ellers er du lett på tråden, for ikke å si hore. Du skal ha sex med mannen din enten du vil eller ikke. Du skal ikke nyte sex (med kjønnslemlestelse som maktmiddel i ytterste konsekvens). Du skal bruke prevensjon. Du skal ikke bruke prevensjon, for da er du lett på tråden, evt. går mot guds vilje. Du skal gå med BH. Du skal ikke gå med BH. Du skal gå med korsett, ellers er du lett på tråden. Du skal snurpe inn midjen så du knapt kan puste. Du skal ikke gå med korsett, det er horete. Du skal gå med skaut når du er gift. Du skal ikke gå med skaut, det er kvinneundertrykkende. Du skal ikke snakke om mensen. Du skal ut i skogen når du  har mensen, for da er du uren. Du skal snakke om mensen. Du skal føde dine barn i smerte (Bibelen). Du skal ligge når du føder. Du skal sitte når du føder. Du skal stå på fire når du føder. Du skal føde hjemme. Du skal føde på sykehus. Du skal slippe smerter. Smerter er bra for deg. Du skal klippes. Du skal ikke klippes. Du skal amme hver fjerde time, og bare på ett bryst om gangen. Du skal amme så ofte du kan. Du skal amme, ellers er du en dårlig mor og barnet ditt blir mindre intelligent.  Du bør ta keisersnitt (70% av brasilianske kvinner velger keisersnitt når de føder på privatsykehus, i USA er keisersnittraten opp mot 30%).

Gi meg ett eksempel på tilsvarende påbud og forbud om hva menn skal og ikke skal gjøre?

Men før dette blir bare en feministisk harang: Spørsmålet om epidural og keisersnitt bør være to helt forskjellige diskusjoner. Epidural er et hjelpemiddel under en vaginal fødsel, som i relativt liten grad påvirker fødselsprosessen og barnet. Keisersnitt er en stor operasjon som påvirker både mor og barn, og kan gi alvorlige komplikasjoner.

Hva er epidural?

Rundt ryggmargen er det flere hinner, den ytterste og tykkeste heter dura mater. Epi- betyr over. Epidural er en bedøvelse som settes utenfor dura, og virker på smertesignalene fra ryggmargen opp til hjernen. Man legger inn en tynn slange (kateter) som er koblet til en pumpe, som gir en jevn dose bedøvelsesmiddel.

cfhg754epiana_001Hastigheten på pumpa kan reguleres opp og ned etter behov. Man mister ikke førligheten av epiduralbedøvelse, man kan altså være oppe og gå omkring. Ulempen er at man må ha med seg pumpa. Man kan med andre ord ikke løpe rundt i rommet, eller gå en tur på gangen, men man kan stå og gå litt omkring. Man kan heller ikke ligge i badekar med epidural. I noen tilfeller må man også ha overvåkning av fosteret hele tida, enten ved en elektrode som settes på barnets hode via skjeden, eller ved ytre registrerering (CTG).

Noen ganger setter man inn epiduralkateteret, men venter med å koble til pumpa. Da har man tryggheten med å kunne få smertelindring hvis man vil, men har full bevegelsesfrihet.

Det går selvfølgelig også an å slå pumpa helt av underveis.

Hvis man har epidural og det blir nødvendig med forløsning med tang eller sugekopp (vakuum), trenger man vanligvis ikke mer bedøvelse. Blir det keisersnitt, kan epiduralen brukes som smertelindring (man setter en økt dose, såkalt forsterket epidural) under operasjonen. Ved tang eller vakuum trenger man ikke tillegg.

(hvis man ikke har epidural, brukes oftest spinalbedøvelse ved keisersnitt. Da setter man bedøvelse innenfor dura mater. Da får man en god smertelindring, men kan ikke bevege beina. Det er kun i spesielle tilfeller man bruker narkose).

Jeg har selv ikke sterke meninger om epidural, men jeg registrerer at for noen er det et moralsk anliggende. Noen, som jordmoren som startet debatten, mener fødselssmerter er naturlig og gir mestringsfølelse. Noen, som Leiv Arne Rosseland nevnt tidligere, mener det er tullete å si at man ikke bør bruke epidural, og sammenligner det med å unnlate å behandle nyresteinsmerter (jeg har ikke hatt det selv, men ut fra det jeg har sett tror jeg sammenligningen med fødselssmerter er god).

Bør jeg velge epidural? 

Det er svært vanskelig å vite på forhånd om det blir nødvendig med epidural eller ikke. Noen har lette fødsler og takler smertene godt. Noen har det forferdelig, både pga smertene og varigheten, og får en helt annen fødsel når de endelig får bedøvelse. Jeg har sett kvinner som har skreket og bannet og skjelt ut alle på fødestua, og vært ute av stand til å samarbeide med fødselshjelperne. En halvtime etter at epiduralen er satt har de nærmest forandret personlighet, og resten av fødselen går som en lek. Andre takler smertene uten problemer, og føder elegant uten noen form for smertelindring. Det er flott å være med på en slik fødsel, men det er ikke mindre flott når en skrekkelig fødsel snur til en lykkelig fordi epidural finnes.

Hva skal vi anbefale? 

Jeg synes det viktigste vi som fødselshjelpere gjør, er at vi ikke lar våre egne meninger og følelser om smertelindring påvirke rådene vi gir. Det er ikke jordmoren eller legen som skal føde, det er kvinnen (og litt mannen …). Hva hun har i bagasjen av forventninger og erfaringer og redsler er det bare hun som vet. Det er like dumt å si «dette klarer du aldri uten epidural» som å si «dette skal du klare uten epidural».

Kvinnene skal ha saklig informasjon om mulighetene som finnes, og velge selv. De skal også ha full mulighet til å skifte mening underveis. Ingen vet på forhånd hvordan en fødsel forløper, eller hvordan den enkelte kvinne takler den. Og det skal ikke være et spørsmål om moral, eller at den ene løsningen er mer høyverdig enn den andre. Noen kvinner har på forhånd forestillinger om at de skal klare seg uten epidural, men finner ut underveis at de ikke klarer å håndtere smertene. Da blir det et nederlag som burde være helt unødvendig.

Men, ved fødsler som kan bli kompliserte og  muligens kreve operativ forløsning, f eks setefødsel, tvillingfødsel eller hvor kvinnen har spesielle risikofaktorer, anbefaler vi oftest å bruke epidural. Da kan man forløse på kort varsel uten å bruke verdifull tid på å sette bedøvelse.

Epidural er trygt

Kanskje det viktigste budskapet om epidural er at det er trygt: Det gir sjelden komplikasjoner, og det utgjør ingen fare for fosteret. Epidural er det vi kaller en regional bedøvelse, og bedøvelsesmidlet går ikke inn i blodbanen og over til fosteret.

Det kan virke som epidural kan påvirke riene til en viss grad, og forlenge fødselen litt, men det er ikke snakk om  mer enn 1/2-1 time. Men man kan altså redusere dosen hvis det skulle stoppe opp.

Den våkne leser vil ha fått med seg at jeg ikke er direkte negativ til epidural, og det er helt sant. Men jeg er positiv på et medisinsk grunnlag, ikke fordi jeg synes det er filosofisk og moralsk riktig å bruke det. Jeg pleier ikke å anbefale det på forhånd (med mindre det er spesielle grunner som nevnt ovenfor). Får jeg spørsmålet, sier jeg til kvinnen at det står henne fritt, men at hun ikke bør bestemme seg for det ene eller det andre før dagen er der og hun ser hvordan fødselen blir.

Så var det keisersnitt da …

babybirthc-sectionKeisersnitt er også blant moderne medisins gode hjelpemidler, og har reddet livet til millioner av kvinner og barn. Keisersnitt bør og skal brukes når vaginal fødsel er for risikabelt, og selvfølgelig når det er direkte fare for mor og/eller barn. Men som i alle felt i medisinen er det en viss uenighet om hvilke situasjoner man bør gjøre keisersnitt. Ett eksempel er seteleie. En del sykehus forløser alle barn i seteleie med keisersnitt. Noen prøver å vende barnet først, og lar kvinnen føde vaginalt hvis det lykkes. Noen forløser vaginalt så sant barnet er stort nok (men ikke for stort), kvinnen har stort nok bekken, og det ikke foreligger andre riskofaktorer. Hva som er riktig(st) er en løpende diskusjon, og det skal det være. Skal vi bli bedre, må vi diskutere, forske, diskutere mer.

Det er en del andre situasjoner hvor keisersnitt er absolutt nødvendig, f eks når morkaka ligger foran livmorhalsen, eller hvis barnet er sykt og antagelig ikke vil tåle en vaginal fødsel. Andre ganger kan det være en avveining  mellom risiko og gevinst.

For mange 

Men så å si alle fagfolk er enige om at det gjøres for mange keisersnitt. Man anslår at keisersnitt er nødvendig/riktig ved ca 15% av fødslene, likevel ligger de fleste vestlige land godt over det tallet. USA ligger på nesten 30%. I Brasil er det enda høyere – blant kvinner som føder på private klinikker tar 80% keisersnitt.

Den største diskusjonen handler om såkalt selvvalgt keisersnitt, altså når det ikke finnes rent medisinske grunner, men kvinnen likevel ønsker keisersnitt.

schneemann_kaiserschnitt_en_380

En del synes å ønske keisersnitt for å unngå fødselssmerte. Joda, man slipper rier, men man slipper virkelig ikke smerter! Selve keisersnittet er relativt smertefritt, skjønt det kan være ubehagelig når vi haler og drar, først i hud og hinner og så i barnet (spinal- og epiduralbedøvelse virker på smerte, men ikke i samme grad på berøring). Men etterpå har man et stort sår i magen, som går gjennom både hud, bindevev, bukhinne og livmor. Alle disse er sydd og skal gro. Det er vanligvis hudsåret som kjennes best, og de første dagene vil det kjennes ved alle bevegelser, spesielt når man bruker magemusklene. De fleste får temmelig begrenset aksjonsradius de første dagene. Man kan også ha en del ubehag fra de dypere lagene, spesielt hvis det har blødd en del under operasjonen.

Sien man har et arr i magen må man unngå å løfte de første ukene. Veldig upraktisk, siden man nettopp har fått et barn som veier 3,5-4,5 kilo. Man kan riktignok løfte barnet hvis man er forsiktig, men når det ligger i barnesete eller bag, er man avhengig av at andre løfter. Og kanskje har man en toåring fra før, som har ekstra lyst til å bli løftet av mamma når det nettopp har kommet en konkurrent i huset.

Man får også et lengre sykehusopphold: Andre barselkvinner kan reise hjem etter et par dager. Har man hatt keisersnitt må man ofte være opptil en uke, mer hvis det var komplikasjoner.

Komplikasjoner ved keisersnitt

Noen ganger kan man blø mye under et keisersnitt. Livmoren er et svært blodfylt organ under svangerskapet, og det kan blø temmelig friskt når man skjærer i den, spesielt hvis man er uheldig og treffer et kar. Det hender også at livmoren ikke trekker seg sammen som den skal etter forløsningen, da vil såret fortsette å blø, og det kan være utrolig vanskelig å stoppe det. I verste fall kan man blø flere liter, og det kan bli svært kritisk. I sjeldne tilfeller må man rett og slett fjerne livmoren for at ikke kvinnen skal blø ihjel.

Det er lett å forstå at barseltiden ikke blir noen fest hvis man har blødd to liter under operasjonen, selv om man kan få blodoverføring og jerntilskudd. Og det er fælt når mor blir dårlig etter et vanskelig keisersnitt, ligge lenge på intensiven, og i aller verste fall miste livmoren sin.

Man kan få kraftig blødning også etter en vanlig fødsel, men det er atskillig sjeldnere. Fødsel er nemlig en fysiologisk prosess hvor naturen har innebygde mekanismer for å stoppe blødning. Keisersnitt er mildest talt ufysiologisk.

Andre mulige komplikasjoner av keisersnitt er blodpropp, infeksjon, skade på andre bekkenorganer (blære, urinleder og tarm), og forstyrrelser i tarmfunksjonen.

Langtidskomplikasjoner

Det mange ikke er klar over, er at man kan få komplikasjoner også i senere svangerskap. Morkaka kan feste seg i arret i livmorveggen, og da er det fare for at den ikke løsner som den skal etter forløsningen. Er man riktig uheldig kan den legge seg langt ned, slik at den stenger for åpningen. Det kan gi stadige blødninger under svangerskapet, risiko for for tidlig fødsel, og risiko for at morkaka plutselig løsner, noe som er en fryktet komplikasjon.

Hvis morkaka har festet seg i det gamle arret og man gjør keisersnitt igjen, kan det bli svært vanskelig: Da må man skjære seg gjennom morkaka for å hente ut barnet, og morkaka kan blø enormt mye. Hvis den har grodd seg ekstra fast i arret, og ikke vil løsne som den skal, kan det bli en virkelig alvorlig situasjon, med blødning på flere liter.

En annen mulig komplikasjon etter tidligere keisernitt er at livmoren kan revne når man får rier. Det er en potensielt livstruende komplikasjon både for mor og barn. En siste komplikasjon er at det kan dannes arrvev og sammenvoksninger etter keisersnitt. Det kan føre til at senere operasjoner – for eksempel flere keisersnitt – kan bli vanskelig og langvarig. Det kan også gi kroniske smerter.

Man kan selvfølgelig få komplikasjoner og store blødninger etter en vaginal fødsel også. Men det er helt klart flere komplikasjoner med keisersnitt. Og en svært viktig forskjell er at komplikasjoner ved keisersnitt er noe vi påfører kvinnen.  En av de viktigste reglene for leger er primum non nocere – latin for ”fremfor alt ikke skade”. Med andre ord: vi skal tenke oss veldig nøye om før vi gjør noe som kan skade pasienten vår. Det er ille med sykdom og skade, men det er enda verre hvis skaden kunne vært unngått. Og enda mer ille hvis det er helsepersonell som har påført skaden, om enn i beste mening.

Det er med andre ord himmelvid forskjell på epidural og keisersnitt: Førstnevnte er et lite inngrep med få komplikasjoner, og som understøtter en normal fødsel. Keisersnitt er en stor operasjon med potensielt livsfarlige komplikasjoner. Derfor kan man, etter mitt skjønn, være liberal med epidural, men ikke med keisersnitt. Det er greit nok at man har rett til å velge fødselsmetode, men keisersnitt er ikke en fødselsmetode, det er løsning man velger hvis andre metoder ikke er mulige.

Man opererer ikke ut friske organer. Man opererer heller ikke et friskt barn ut av en frisk kvinne med mindre det er nødvendig. Kort sagt: man skal ikke skjære i folk uten meget god grunn. Noen kvinner mener de har rett til å få keisersnitt fordi de «har rett til å bestemme over egen kropp». Jeg aksepterer ikke det argumentet. Ingen har rett til å få foretatt en unødvendig operasjon, i hvert fall ikke i det offentlige helsevesenet.

Hva med barnet? 

I motsetning til andre operasjoner, er det to personer man må ta hensyn til når man velger forløsningsmetode. Er det så en fordel eller en ulempe for barna å bli født ved keisersnitt?

I noen tilfeller er det åpenbart en fordel, og det er oftest de samme tilfellene hvor det er en fordel for mor. Hvis mor har en tilstand som gjør det vanskelig eller farlig å føde normalt, vil det selvfølgelig være like farlig for barnet. I noen tilfelle er barnets helse avgjørende, f eks hvis det har en sykdom, er vekstretardert (lite for alderen), ligger i tverrleie, eller hvis man forventer en vanskelig forløsning.

Men generelt sett er det en fordel for barn å bli født vaginalt. Selv om en fødsel kan virke brutal, har barnet godt av å bli klemt gjennom fødselskanalen, bl.a. fordi fostervannet blir klemt ut fra lungene så de har lettere for å trekke pusten for første gang. De har godt av å bli smurt inn i blod og bakterier fra morens skjede og endetarm. De får bedre tilknytning til mor de første timene, og ammingen kommer fortere i gang. Omvendt har barn som er født ved keisersnitt oftere problemer med pusten de første timene, og blir oftere overført til nyfødtavdeling. Tilknytningen til mor de første timene blir forstyrret, siden hun må ligge på oppvåkningen koblet til slanger og ledninger. Det høres kanskje ut som en detalj at mor og barn ikke får hudkontakt de første timene, men forskningen viser at den første tida har mye å si både for tilknytning og amming. Derfor har vi sluttet med å vaske og veie barnet før vi gir det til mor: Vi legger det rett på mors mage, med hud og hår og blod, og lar dem få være sammen mest mulig uforstyrret de første timene.

Det er absolutt mulig å få til at mor og barn har hudkontakt også etter et keisersnitt, både på operasjonsstua og intensiven. Det blir riktignok ikke helt det samme når det er masse folk og maskiner og ledninger, men en del sykehus legger til rette for at keisersnitt skal være mest mulig «naturlig» (en viss selvmotsigelse i det begrepet, men greit nok). Men hvis  det blir problemer underveis i operasjonen er det selvfølgelig ikke mulig, da må både far og barn ut av operasjonsstua. I de (heldigvis få) tilfellene hvor mor er svært syk etterpå og  må ligge i flere dager på intensivavdelingen, blir naturligvis kontakten mellom mor og barn skadelidende. Men vi skal ikke glemme far. Hvis mor er forhindret fra å ha nærkontakt med barnet, er far så å si alltid tilgjengelig, og kan være en utmerket mor noen dager, dog unntatt amming. Og kan barnet ha direkte hudkontakt med far de første timene når mor er forhindret, har det stor betydning.

En artikkel som ble publisert nylig viser at keisersnitt er forbundet med risiko for flere kroniske sykdommer, som som astma, gikt, allergi, tarmsykdommer og leukemi. Nå kan det være andre faktorer som også spiller inn, men det er en logikk i at barn som ikke blir presset gjennom fødselskanalen, og ikke blir innsmurt med bakterier fra mors skjede, selv får en annen bakterieflora i munn og  tarmer, noe som igjen kan påvirke risikoen for autoimmune sykdommer.

I det store og hele er det altså flere ulemper enn fordeler for barn å bli forløst med keisersnitt. Naturligvis unntatt de tilfellene hvor vaginal fødsel ville vært farlig eller umulig.

Skremmebilder? 

Det er ikke meningen å tegne skremmebilder. Stort sett går det bra med keisersnitt, det er et rutineinngrep som de fleste fødeavdelinger gjør hundrevis av hvert eneste år, og behersker godt. Poenget mitt er at alle inngrep innebærer en risiko, og at risikoen alltid må veies opp mot om det er et nødvendig inngrep, og om gevinsten oppveier risikoen. For å ta et helt annet eksempel: hvis man har fått kreft, og den kan kureres ved en operasjon, er det få som vil la være å legge seg under kniven selv om operasjonen er risikabel. Har man derimot en ikke-dødelig sykdom som kan behandles på andre måter, vil de fleste tenke seg nøye om. De bør i hvert fall gjøre det.

Svangerskap og fødsel er noe av det friskeste og mest naturlige som finnes. Det er også risikabelt, og det er absolutt nødvendig med god oppfølging av kompetente leger og jordmødre. Men i den grad en fødsel kan gå naturlig for seg bør den gjøre det, og helsepersonell bør holde fingrene (og egne følelser) av fatet så mye de kan.

20 kommentarer to “Om epidural og keisersnitt”

  1. Veldig informativt og objektivt! Takk Pernille. Skal huskes når det blir gjeldende =)

  2. Informativt, objektivt og veldig godt innlegg. Personlig er jeg overbevist om at bakteriafloraen som fosteret påføres gjennom naturlig fødsel er svært viktig for immunapparatet. Så har man jo i tillegg til epidural også andre smertestillende muligheter som for eksempel gode gamle petidin. Synes også det er fornuftig at jordmødre får opplæring i smertelindrende akupunktur ved fødsel for de kvinner som måtte ønske dette.

    • Petidin er gammelt men ikke godt. Det brukes sjelden og aldri i moderne fødselshjelp, og godt er det. Når det fins andre metoder er det eingen grunn til å gi et medikament som påvirker fosteret, noe petidin absolutt gjør.

      Akupunktur er ganske vanlig på norske fødeavdelinger. Det er ikke veldig godt dokumentert, men neppe skadelig. Når det gjelder akupunktur gjelder det samme som for epidural: kvinenne må få saklig informasjon om at effekten er begrenset, men at det er trygt i kyndige hender.

  3. God artikkel ! Du kunne dog kanskje kunne spart deg å hevde at verden ikke er full av ting menn skal og ikke skal gjøre, det kommer aldri noe godt ut av «Oppression Olympics», og verden er rimelig full av ting menn skal og ikke skal også. Ikke akkurat på området svangerskap, fødsel og amming såklart. Når du kommer med slike sleivspark frister du meg til å ramse opp moteksempler, og det er jo fullstendig irrelevant til det temaet du EGENTLIG snakker om her.

    • Kom gjerne med moteksempler. Jeg vil gjerne høre tilsvarende begrensninger på menns seksualitet, f eks . 🙂

      • Greit. Men bare dersom du lover å ikke lese noe av dette som «menn har det verre» for det mener jeg definitivt ikke. Jeg mener bare både biologi og kjønnsroller har fordeler og ulemper for begge kjønn.

        Det kanskje klareste eksempelet på biologisk begrunnet begrensning på menns seksualitet er det faktum at kvinner (i Norge) har frihet til å frikoble samtykke til sex fra samtykke til (mulig) foreldreskap. Det er to årsaker til det, den første er at det ikke finnes gode (reversible) prevensjonsmidler for menn. Det er biologiske grunner til det. Vi har kondomer, men feilraten ved typisk bruk er ca 9%, med andre ord har du sex beskyttet med kondom i ett tiår er det 60% sjanse for minst ett svangerskap. Kvinner har flere MYE bedre prevensjonsmidler, og i tilegg til det har de tilgang til abort i de tilfellene der prevensjonen feiler.

        Kvinner kan om de ønsker det ha ett sexliv, og likevel være omtrent helt sikre på ikke å bli mor ufrivillig. Det kan menn også, men BARE dersom kvinnen de har sex med velger å samarbeide. (det gjør de fleste, altså ! men han er likevel avhengig av hennes velvilje på en måte hun IKKE er av hans)

        Jeg er sterkt FOR at vi skal ha fri abort; men evner samtidig å se det kanskje litt paradoksale i at vi er villige til å bruke argumentet: «Han samtykket til sex, så nå får han leve med konsekvensene av det.» dersom vi diskuterer menn, mens vi IKKE bruker samme argument for å nekte kvinner abort. Samtykke til sex impliserer samtykke til de mulige konsekvensene av sex, inkludert foreldreskap DERSOM du er mann, men ikke om du er kvinne.

        Der er også en klar tendens til at menn blir betraktet som mer «skitne» og «dyriske» og at menns seksualitet fremstilles som mindre stueren enn kvinners. Menn vil bare pule. Kvinner er mye mer sofistikerte og vil ha kjærlighet og intimitet og forspill og whatnot, det er det ingen menn som vil, skulle man tro. Jamfør vitser om «hvordan glede en kvinne» som er lister på hundre punkt og «hvordan glede en mann» som består av «Show up Naked; bring beer.» Mannfolk er enkle og dumme skapninger hva seksualitet angår.

        Det er for eksempel påfallende at 50 shades og denslags pornografi som henvender seg i hovedsak til kvinner er mye mer «stuerent» enn noen tilsvarende historie som henvender seg til menn som jeg kommer på. Der er mye MER porno for menn enn for kvinner, men den blir mye sjeldnere sett på som «askeptabel». Folk diskuterer ikke porno for menn med svigermor, for å si det slik.

        I noen situasjoner behandles menns seksualitet «omvendt» av kvinners. Mens det er betydelig sosial risiko for en kvinne i å vise for stor entusiasme for sex, «slut-shaming», finnes det tilsvarende risiko for menn ved å innrømme LAV sekslyst. En kvinne som er fornøyd med sex ett par ganger i måneden betraktes som «normal», mens en mann som har samme libido knapt kan regnes som en «Real Man», og mye trolig er han nok egentlig homo.

        Det er også fortsatt en dominerende norm i de fleste land at menn må ta iniativ dersom de vil starte en romanse eller ha sex; de fleste kvinner gjør sjelden eller aldri det, selv om det nok er noe mer vanlig i Norge enn i de fleste andre land. For å si det litt fleipete, kvinner *kan* velge å invitere menn på date; menn *må* invitere kvinner på date. (eller leve i evig sølibat)

        Det virker også på meg som om de fleste gjennomsnittlige kvinner har noe letter tilgang på partnere enn tilsvarende menn, særlig dersom de dreier seg om uforpliktende ting. Usikker på om det kan kalles en «begrensning», men rent praktisk blir det jo en begrensning at du ikke kan ha sex medmindre du lykkes med å finne en villig partner.

        Vil også nevne at den ufrivillige barnløsheten blant menn i Norge stiger raskt, mens den blant kvinner er rimelig stabil; andelen menn som IKKE var fedre når de ble 45 steg fra 14% til 23% mellom 1985 og 2013, mens tilsvarende tall for kvinner er 10% til 13%. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Hva-skjer-om-de-ikke-far-barn-7584732.html det er ikke en 1:1 relasjon mellom å få barn og å ha en partner, men det virker sannsynlig på meg at det er betydelig korrelasjon; jeg tror derfor det er sannsynlig (uten at jeg har sett tall for det) at det finnes betydelig flere menn som har vært ufrivillig single hele (eller i alle fall nesten) livet enn det gjør for kvinner.

        Vanskelig å si en enkelt ting om hva som er grunnen, men jeg tror noe av grunnen er at i dag har kvinner frihet til å velge (og det er bra !), og da er det altså slik at en betydelig andel av menn «velges bort», i alle fall som fedre, men trolig også som partnere. (siden alle barn har en far er det OGSÅ sant at det er vanligere blant menn enn blant kvinner å ha barn med 2+ partnere, man kan kanskje si at dette med barn er mer «winner takes all» blant menn; noen menn har 2 eller mer «familier», mens andre menn har 0)

        Nuvel. Stort tema.

        Og egentlig helt uten relevans for din artikkel om epidural og keisersnitt.

        • Takk for den.
          Et par kommentarer: at kvinner «kan være omtrent helt sikre på å bli mor ufrivillig» er vel en sannhet med store modifikasjoner. Alle prevensjonsmidler kan svikte. Hvis du tar med abort i regnestykket har du for så vidt rett, men jeg tror ikke så mange vil se på det som en stor frihet.

          Til resten: Jeg er selvfølgelig helt enig i at menn også blir utsatt for mange typer sosial kontroll. Jeg har ikke antydet at menn har det bare fint og kvinenr blir undertrykt i alt og ett. Men både den formaliserte begrensingen, og offentlige diskusjonen, om man bør være slik eller sånn, både når det gjelder klær og atferd og seksualitet, er nok atskillig mer tydelig for kvinner. Jeg har til gode å høre noen mene at menn bør gå med susp eller korsett. Og mer alvorlig, at menn blir kjønnslemlestet eller steinet for utroskap.

          • Det var derfor jeg sa «omtrent». Jeg synes jeg har dekning for det når sammenligningen er mot menn. Kondomer som prevensjonsmiddel har en feilrate på omtrent 10% pr. år ved typisk bruk, trolig ennå høyere enn det for de yngste som er de som av mange grunner har størst risiko for ufrivillig graviditet. Til sammenligning har kvinner minst 4-5 metoder tilgjengelig som hver for seg gir en pålitelighet på 98% eller bedre. Langtidsvirkende injeksjoner feiler vel i omtrent 0.4% av tilfellene ved typisk bruk. Jeg synes forskjellen på 0.4% risiko og 10% risiko er stor nok til at jeg har dekning for å hevde at det er VESENTLIG forskjell, selv før man tar abort i betraktning.

            Jeg vet ikke om du har reflektert noe særlig over det, men det er altså slik at menn som har sex med kvinner ikke har noen mulighet for å gardere seg mot foreldreskap. (utover å velge å stole på kvinnen) De fleste kvinner jeg kjenner i Norge tar for gitt at de kan velge å ha sex selv om de ikke vil bli mor, også uten å måtte stole på at partneren er pålitelig når det gjelder prevensjon.

            I norge er det forresten slik at kjønnslemlestelse av kvinner er forbudt og straffes med bøter eller fengsel i inntil 18 måneder, mens kjønnslemlestelse av menn er lovlig, og det diskuteres om kostnadene ved dette skal dekkes av folketrygden. Joda, jeg er helt enig i at inngrepene ikke kan sammenlignes, like fullt er begge deler religiøst/kulturelt betinget unødvendig og poteniselt skadelig kirurgi utført på barn som er for små til selv å ha en mening om det. Hadde det vært opp til meg hadde vilkårlig kirurgi på barn uten medisinsk indikasjon vært forbudt generelt, ikke bare når barnet er en jente.

            Det er lett å finne lange lister og restriksjoner på oppførsel som gjelder for kvinner; men det er ganske enkelt å gjøre det motsatte også. Det var nettopp derfor jeg synes du var litt sleivete; du snakker jo her om svangerskap og fødsel og akkurat på DET området er det jo litt logisk at det finnes få påbud/forbud for menn.

            Nå snakket jeg stort sett om i en norsk sammenheng. Jeg er enig i at i mange andre land er restriksjonene på kvinner VELDIG mye større enn dem på menn. Her i Norge er det mindre opplagt. Jeg tror nok det fortsatt er forskjell i disfavør av kvinner, men denne er liten sammenlignet med stort sett alle andre land.

            • Jeg snakker om påbud/forbud og sosial kontroll generelt ja, ikke spesielt i Norge. Men det er ikke veldig lenge siden vi hadde meget sterke begrensinger og sosial kontroll på kvinners seksualitet og utseende her i landet heller. Det er alltid noen som vil styre kvinners kropper, klær og seksualitet. Den herværende debatten om hijab er et talende eksempel på det. Har vi ikke viktigere tema å diskutere enn om kvinner skal gå med skaut eller ei?

              Jeg skjønner godt frustrasjonen over menns manglende kontroll over muligheten/risikoen for å bli far. Den er jo dels biologisk betinget, og det kan vi aldri komme fra. Men jeg har ikke sett noen folkebevegelse for å få p-piller for menn. Det virker som de fleste menn er litt for bekvemme med at det er jentene som tar støyten.

              Når det gjelder inngrep på barn, er jeg hundre prosent enig i at omskjæring av gutter bør være forbudt. Det er en skam at det nå har fått helseminsterens velsignelse. Men nå er vel ikke hovedpoenget med mannlig omskjæring at de skal få mindre glede av sex, skjønt i USA tor de visst fremdeles at det hindrer onani.

  4. Takk for en god (og lang!) gjennomgang. Godt at du klarer å skille smertelindring fra keisersnitt, to så vidt forskjellige ting, likevel har den siste tidens debatt ikke riktig fått med seg forskjellene kan det synes som. Jeg klarer for mitt bare liv ikke å se at det skal være et stort poeng i seg selv å klare å føde uten smertelindring, for meg er det like logisk som ikke å få bedøvelse når man reponerer et brukket ben (jeg har prøvd begge og det er absolutt sammenlignbart). Men til og med jeg har jo en slags innstilling om at hvis det går fortere og greiere neste gang, så hadde det jo vært fint å «få med seg» det hele. Jeg opplevde epiduralen som himmelen kom til meg, men jeg kjente ingen god trykketrang og hadde ikke noe videre kontakt med hva som skjedde under utrdrivningen. Ikke noe stort problem, men hadde jo vært artig å få med seg en gang i løpet av livet, liksom… Hvis ikke er det og ok. Håper jeg slipper å skjæres i, men må man så må man.
    Akupunktur ligger ikke for meg, men greit nok for de som ønsker det. Jeg har imidlertid litt problemer med å akseptere at jordmødre på universitetssykehus har en lei og intens tendens til å pushe «modningsakupunktur» på folk. Hva skal dette være godt for? Har det dokumentert effekt på noe som helst? Det er i ale fall svært dyr behandling, som man jo selvsagt betaler for de sa på sykehuset det skulle være så bra. Det syns jeg er etisk meget betenkelig. Har du gjort deg opp noen tanker om dette? Jeg opplevde det i alle fall som et plagsomt press i mitt svangerskap, og fikk et vagt inntyrkk av at jormor kjente mange akupunktører og at de her holdt på med visse vennetjenester, uten at jeg kan underbygge denne påstanden med noe som helst annet enn vage følelser selvfølgelig. Ja, det var en liten digresjon, men ellers er jeg enig med hele innlegget ditt 😉

  5. Innlegget startet bra og tok opp noen viktige temaer, men så sporet det helt av.
    Hvorfor tar man frem lupen og dissikerer detaljer ved kvinners fødsel? Hva er det sentrale? Jo, at kvinner setter barn til verden.
    Litt om statistikken som blir brukt.
    Ja, det er komplikasjoner knyttet til keisersnitt.
    Dessverre skiller ikke tallene mellom planlagt og krise. I Norge har vi en tradisjon på at det går ganske langt før keisersnitt er løsningen og barnet er dermed stresset/sliten/sykt og kvinnen likeså. Disse keisersnittene som helsevesenet ønsker VIL ha flere problemer knyttet til seg i etterkant.
    Et annet punkt er: hva gjør jormødre og gynekologer selv når dem skal ha barn? Statistikk er artige greier. For dem må visst være ELENDIGE til å føde, rent medisinsk, siden dem i mye større grad gjennomfører keisersnitt…. Vanlige folk 12%, gynekologer 27%.. JEG LER! http://www.dagensmedisin.no/nyheter/gynekologer-tar-hyppigst-keisersnitt/
    Til slutt, jeg vet at kvinner har tatt abort og valgt å ikke få flere barn pga fryktelige fødsler og det at dem ikke fikk keisersnitt før det.
    Hva er viktigst? Prøv å se livet i et større perspektiv.
    (PS. Den bakteriekulturen man får under vag fødsel kan faktisk tilføres ks barn også.. Qtip heter det komplisertet arbeidsinstrumentet..)

    • Hei Monica! Det finnes omfattende statistikk om keisersnitt, både planlagt, haste- og katastrofesnitt. Siden inngrepet er så vanlig, er det lett å lage god statistikk og sammenligne ulike grupper. Når man sammenligner utfallet av planlagte keisersnitt hos friske kvinner med tilsvarende kvinner som føder vaginalt, er det ingen tvil om at vaginale fødsler er best. Og komplikasjoner kan like godt oppstå ved et planlagt keisersnitt hos en tilsynelatende frisk kvinne uten spesielle risikofaktorer. Og det er det som er det viktige poenget: Når kvinnen og barnet er friskt, og det ikke foreligger medisinske grunner til å ta keisersnitt, er det dobbelt ille hvis det oppstår alvorlige problemer. Det er en avveining mellom gevinst og risiko, og ved keisersnitt uten medisinsk grunnlag er risikoen større enn gevinsten.

      At det er større risiko for komplikasjoner ved keisersnitt som skjer i hui og hast, er det liten tvil om. Men da er jo situasjonen, som du sier, allerede risikabel. Og det trenger ikke skyldes at man har drøyet for lenge. Ved virkelig hastekeisersnitt har det gjerne oppstått en uventet alvorlig komplikasjon udner fødselen, som at fosterlyden plutselig blir dårlig, at morkaka løsner el.l. Når det gjelder langtrukne fødsler hvor man til slutt kaster inn håndkleet og forløser med keisersnitt, har man alltid tid på seg til å operere trygt, og dermed minimere risikoen for problemer.

      Ja, jeg vet godt at leger oftere forløses med keisersnitt, og det er ikke noe vi bør være bekjent av. Det er like feil hvis en lege får et dårlig begrunnet keisersnitt som hvis hvem som helst andre får det. Det sier nok noe om at det er vanskelig å bedømme reell risiko når det gjelder en selv, spesielt hvis man stadig ser alvorlige komplikasjoner hos andre. Jeg sier ikke for å forsvare, men å forklare.

      Beste hilsen
      Pernille Nylehn

      • Jeg synes i grunnen det er logisk at leger har noe mer keisersnitt, og trolig også noe mer angst for fødsler enn befolkningen ellers. De har jo sett alt som kan gå galt !

        Og følelser er ikke alltid rasjonelle når det gjelder risiko. Har en lege vert med på 500 fødsler som gikk bra, og på 5 som ikke gjorde det, så kan det vel godt tenkes at det er de siste 5 som er mest innbrent i hjernebarken selv om en «objektiv» analyse sier at det går bra i 99% av tilfellene.

  6. For ikke å snakke om den store risikoen for infeksjon i operasjonssåret.. Jeg lå i tre uker hjemme etter KS og fant tilslutt ut hos legen at det var en betennelse nedover i såret, etter at overflaten var grodd delvis igjen. Skyhøy CRP (som viser infeksjon i kroppen) og så nedsatt kapasitet at jeg greide ikke noe. Hos legen regelrett sprettet de meg opp, uten bedøvelse, da de mente betennelsen i seg selv ville ikke reagere på bedøvelse! Deretter stakk de sprøyter med lange rør inn i såret og skylte/trakk ut en halv liter med puss som lå inni der. Så ble jeg sydd igjen og hadde på nytt et sår som skulle gro. Etter ca. to måneder begynte jeg å miste smerte i sårområdet, etter 6 mnd var smertene så og si helt borte. Hadde jeg visst mer om komplikasjoner ved KS, hadde jeg nok ikke valgt dette, men datteren min lå i seteleie og jeg ville ikke ta risikoen på mange sår/rifter. Men det hadde jeg gladelig valgt, etter å ha opplevd dette.

    • Uff, stakkars deg! Og du er dessverre et eksempel på at også godt planlagte keisesrsnitt kan gi komplikasjoner. Jeg skal ikke si at ditt keisersnitt var unødvendig, fagmiljøet er som sagt delt når det gjelder setefødsler. Men med leger og jordmødre som har god trening med seteforeløsninger er det trygt.
      Dessverre er det ikke lenger så mange fødeavdelinger i Norge som har god kompetanse på setefødsler. Det fører til at man gjør en del keisersnitt som kunne vært unngått hvis man hadde beholdt kompetansen og lært den videre.

  7. Kun info: Epidural er en regionalbedøvelse, ikke en lokalbedøvelse.

  8. Jeg hadde hastesnitt med førstemann, etter nesten 18 timer med sterke rier uten at jeg fikk større åpning enn seks cm. Siden barnet i tillegg var estimert til over fire kilo og ved hjelp av ul ble bekreftet at han fremdeles lå høyt OG i stjernekikker-posisjon, ble det snitt. Og jeg var SÅ skuffa! Jeg hadde jo gjort nesten alt arbeidet, også ble jeg fratatt den aller siste delen av fødselen? For ikke å snakke om smertene etterpå, ammeproblemer fordi jeg ikke klarte å holde barnet på en ammegunstig måte og hvor avhengig jeg ble av alle andre i flere uker etterpå.

    Da jeg to år senere ble gravid lå alt til rette for en vaginal fødsel, selv om også dette barnet ble estimert til over fire kilo. Han lå i seteleie, men siden han snudde seg, jeg selv ønsket det og fødselen startet naturlig noen dager før termin, ble jeg lagt inn på en helt vanlig fødestue. Og denne fødselen ble ganske lik, masse vonde rier som gav lite framdriv i fødselen. Da det etterhvert, pga smerter mellom riene, ble mistanker om at livmoren kanskje kunne revne, ble det igjen hastesnitt. Og denne gangen tok det nesten livet av meg.

    Det ble STORE komplikasjoner, og litt til. Jeg blødde nesten ihjel, måtte fjerne livmor, vevet mitt ville ikke holde på suturene, jeg måtte fjerne en eggstokk, jeg lå med åpen pakket buk i respirator på intensiv i håp om at der kunne stoppe blødningen de ikke fant, jeg fikk massivt blodtrykksfall da de forsøkte embolisering, jeg var så ustabil at jeg kunne ikke bli sendt i helikopter til et større sykehus da været den veien var dårlig. Jeg tømte lageret for blodtypen min 0 (fikk 25 SAG med blod, 17 enheter plasma- ingen vet hva det reele blodtapet var), og det måtte komme leger og plasma fra et større sykehus hvor det var flyvær. Da jeg etter to operasjoner våknet på intensiv hadde jeg flere uker på sykehus foran meg, med overhengende fare for enda flere komplikasjoner som blodpropp, infeksjon (som jeg fikk), liggesår (som jeg fikk), jeg måtte ha intensiv fysio for å kunne gå, bruke toalettet og sitte opp i sengen selv. Jeg måtte gå på sterke medisiner på grunn av enorme smerter, jeg hadde cvk, ble obstipert og fikk tromboflebitt. Og oppi alt dette var jeg blitt mor for andre gang.

    Jeg er for kvinners rett til å velge, men om keisersnitt velges fordi man er redd for smerte, bør man vite hvor mye smerte man har etter et KS og ikke minst at det er alltid fare forbundet med kirurgiske inngrep. Jeg sitter ofte igjen med en følelse av at en gjerne tror KS er en enklere fødsel, og det er virkelig langt fra sannheten. Man bør vite hva man går til om man ønsker KS når det ikke er medisinsk begrunnelse for det.

  9. Bra og informativ blogg. Jeg støtter alt du skriver, nesten. Må prøve å rette opp noe jeg blir tillagt, men som ikke stemmer. Det er ikke mitt ønske at flere skal velge epidural under fødsel. Jeg ønsker at hver enkelt kvinne skal kunne velge. Hvis hun trenger det og ber om det kan hun med fordel få det tidlig i fødsel. Vår jobb er å informere. Så tror jeg nok at bruken av smertelindring under fødsel vil øke noe ved å overlate avgjørelsen til kvinnen selv. Ved å øke pasientens selvbestemmelse og kontroll håper jeg at flere opplever å få en god fødselsopplevelse. Videre kan man håpe dette vil redusere antall kvinner som ber om keisersnitt neste gang de skal ha barn.
    Så et spørsmål til deg. Du skriver at en ulempe med epidural er at den fødende må ha kontinuerlig fosterovervåking. Er det nødvendig? Vet at det er slik mange steder i Norge, men slik er det ikke over alt i verden. Har diskutert det noen ganger med andre fagfolk og jeg har inntrykk av at de fleste ikke ser på epidural som en grunn til fosterovervåking.
    En kommentar til keisersnitt også. Det er mye som tyder på at ubrudt kontakt mellom mor og baby er viktig. Denne hud til hud kontakten kan gjennomføres på operasjonsstuer. Gro Nylander utfordret meg på dette for noen år siden. Sammen laget vi et prosjekt på dette noe som endret praksis på Rikshospitalet vesentlig. Alle profesjoner innså hvor viktig det var og etter en omlegging av rutiner (og meningsløse gamle vaner) etablerte vi tilnærmet ubrudt hud til hud også ved keisersnitt.

    • Tusen takk for tilbakemelding, og jeg har lagt til noen korreksjoner og presiseringer. Beklager at jeg feilsiterte deg.
      Når det gjelder fosterovervåking med epidural, må jeg bare bekjenne at jeg ikke gjorde godt forarbeid. Jeg hadde en forestilling om at alle med epidural måtte ha kontinuerlig overvåking, men det stemmer jo ikke. Jeg har nok feilkoblet: mange av dem som har epidural har ulike risikofaktorer og må derfor ha kontinuerlig overvåking. Men de som ellers har normale fødsler trenger ikke det, bortsett fra den første halvtimen etter at epiduralen er satt.

      Jeg ser også at jeg har kalt deg Leif og ikke Leiv. Beklager.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: