Som leserne av denne bloggen vil vite, skriver jeg en del om alternativ medisin, oftest med kritisk vinkling. Det er det ikke alle som liker, og en del av dem sier klart fra om det i kommentarfeltene. Det er helt greit, jeg forventer ikke at alle skal være enige. Faktisk ville det vært et nederlag hvis alle var enige, da hadde jeg ikke uttrykt meg klart nok.
Denne bloggposten handler om hva visse aktører gjør for å desavuere og helst kneble kritikere.
Saklig (og noen ganger usaklig) motbør er altså helt ok, og jeg avviser aldri kommentarer med mindre de skulle inneholde ulovlige eller grovt krenkende innhold.
Men så er det noen som bruker andre midler enn åpen motbør på bloggen eller i andre kommentarfelt. Jeg får med jevne mellomrom vite at det går rykter om meg på ulike fora, ofte lukkede, men også på produktseminarer. Ett av ryktene er forutsigbart, nemlig at jeg er en slags agent for legemiddelindustrien og/eller Folkehelseinstituttet, og faktisk får betalt for å være kritisk til alternativmedisin. Jeg tjener visstnok millioner på denne bloggen.
(De samme påstandene gjentas stadig om en annen blogger, nemlig Gunnar Tjomlid. Det settes også ut andre rykter om ham som er atskillig verre, de er så motbydelige at jeg helst ikke vil gjenta dem.)
Hvis jeg skulle tjene millioner på en blogg som oppdateres kanskje en gang i måneden, må «oppdragsgiverne» mine ha svært høye tanker om gjennomslagskraften min, men det er en annen skål.
Men så er det et annet rykte som er satt ut, og det er verre, for det går direkte på yrket mitt. Jeg får stadig høre, direkte eller indirekte, at jeg ikke egentlig er lege, at jeg har vært det men mista lisensen (flere ganger, faktisk!), eller har blitt meldt til Fylkeslegen en rekke ganger. Dette er selvfølgelig oppspinn, og faller på sin egen urimelighet.
Hvorfor setter man ut dette ryktet om meg? Det er ikke så vanskelig å forstå. Jeg er en ubehagelig stemme som trekker påstander i tvil, noen ganger påstander folk lever av, f eks hvis de selger et visst produkt. Da er en vanlig forsvarsmekanisme å rakke ned på personen. Vi ser det i politikken og i media, i underholdningsbransjen og kultirlivet (spesielt er det en del kvinner som får gjennomgå hvis de sier ting som kan provosere, men det er ikke relevant her – jeg kan faktisk ikke huske at jeg har blitt møtt med seksualiserte angrep, eller desavuering fordi jeg er kvinne).
Jeg har valgt å ikke bry meg om disse ryktene, og regnet dem som desperate forsøk fra uredelige mennesker på å bagatellisere og ufarliggjøre kritikken min. Men da det ble gjentatt på en åpen Facebookside, bestemte jeg meg for å si fra.
Det gjelder dette innlegget, som ble fremsatt på Kjetil Dreyers* Facebookside.
Den som kommer med påstanden er Robert Ulvberget, som distribuerer ASEA, «mirakelvannet» som jeg har skrevet en del om. Han er neppe den verste – de verste er dem som kommer med slike «opplysninger» i lukkede fora. Men jeg vet at flere i Asea-miljøet har formidlet lignende påstander, f eks på seminarer, så det er ikke helt urimelig å trekke frem en fra Asea-miljøet.
*(for dem som ikke kjenner til Kjetil Dreyer: Han er mannen bak Altshop, Norges største(?) nettbutikk for «helsekost» og humbug. Det er han som selger «ionisert kolloidalt sølvvann», og nettopp har fått flengende kritikk fra Forbrukerombudet for markedsføringen av sølvvann, og pålegg om å endre den)
Påstanden om at jeg er agent for legemiddelindustrien, og antydningen om at jeg tjener grovt på det, er tåpelig nok. Legemiddelindustrien har nok av egne propagandakanaler, de trenger ikke betale en norsk blogger for å skrive noen kritiske kommentarer om «helsevann». Og når jeg bare oppdaterer bloggen min en gang eller to i måneden – og slett ikke alltid om alternativ medisin/alternative produkter – måtte de være ganske dårlige forretningsfolk hvis de betalte meg en million for det. Man kan si hva man vil om legemiddelindustrien, men de kan business, og vet hva som er verdt å betale for. Jeg er ikke verdt ei krone for dem.
Verre er det med setningen «hevder å være lege» og «har ikke jobbet siden forrige århundre». Han anklager meg altså for å lyve om yrket mitt, og antyder at jeg kanskje ikke er lege i det hele tatt. Det er en svært alvorlig anklage.
Den er jo hjelpeløs nok: Lege er en beskyttet tittel, og tilsynsmyndighetene slår raskt og kontant ned på folk som misbruker tittelen. Hvis jeg hadde utgitt meg for å være lege uten å være det – attpåtil i femten år! – hadde jeg fått med dem å bestille. Jeg er et kjent navn i miljøet, og har bl.a. skrevet helsespalte i Stavanger aftenblad i flere år og en rekke artikler i Tidsskrift for den norske legeforening. I begge disse mediene har jeg oppgitt arbeidssteder. Tror Robert Ulvberget virkelig at disse arbeidsplassene ikke ville reagert hvis jeg løy i all offentlighet om at jeg jobbet der?
Jeg akter ikke å legge fram bevis for at jeg har jobbet verken her eller der. Jeg bare påpeker det åpenbart urimelige i påstanden om at jeg har bløffet om tittelen min og yrkesstausen min i over 15 år, uten at noen har reagert på det eller stoppet meg. De som tror på det må enten vite svært lite om hvordan verden fungerer, eller være særdeles sterke i troen.
Jeg har konfrontert ham med dette, først på personlig melding. Men før jeg konfronterte ham på åpen Facebookside, prøvde jeg å ordne det i all minnelighet på PM. Jeg skrev dette, med kopi til Kjetil Dreyer:
Dette får jeg til svar:
Sier du det, Robert? Sjekket skattelistene? Hvis du virkelig hadde sjekket, ville du sett at skattelistene ikke gir opplysninger om yrke eller arbeidsgiver. Og siden jeg først var ferdig utdannet i 1998, er det ikke helt logisk at jeg sluttet som lege i 1997. Man pleier ikke slutte før man har begynt.
Den famlende bløffen til side, her kommer første trussel: «Det er mer der det kommer i fra. Du startet dette, og jeg kommer til å avslutte det!» Robert har altså planer om å pøse på med mer … ja, det vet vi jo ikke helt.
Han sier jeg har sagt at han er en «pyramidetopp». Nei, jeg har ikke det. Jeg har ikke skrevet det. Jeg har ikke skrevet om ham, punktum.
Og her kommer et motkrav: Jeg skal slette alt jeg har skrevet om produktet han forhandler. Alt. Jeg skal til og med fjerne det fra Google, hvordan det nå går til. Kan vi kalle dette utpressing, eller overreagerer jeg?
Videre:
Det eskalerer. Han beskylder meg for å forårsake lidelse for hundrevis av mennesker. Og, hvis jeg forstår ham rett, er jeg medskyldig i at mennesker har dødd. Det er vanskelig å ta alvorlig, men det er jo alvorlig. Det er meget alvorlig å anklage noen for å ha forårsaket dødsfall. Det er en viss komikk i at han mener dette skulle skje ved at jeg har skrevet noen ord i en blogg som ikke akkurat er norgesberømt, men det er likevel en meget grov påstand. Jeg er usikker på om han mener disse menneskene har dødd av mangel på Asea eller av andre grunner, antagelig det første. Da må han i så fall mene Asea kan redde liv. Litt av et saltvann!
Lignende anklager er fremsatt mot en annen blogger, nemlig Harriet Hall på Science-based Medicine. Hun blir riktignok anklaget for å ha ødelagt for tusenvis av mennesker. Hun er, som meg, mildt overrasket over å bli tillagt så stor makt.
Jeg synes det er interessant at så like anklager blir fremsatt mot to uavhengige bloggere på hvert sitt kontinent. Kan det være en strategi fra Aseas side? Jeg bare undrer.
Men altså, han vil visst jeg skal slette alt jeg har skrevet om mirakelvannet hans. Jeg må spørre litt nærmere:
Ok. Nå skal jeg bare fjerne det jeg har fått dokumentert at er feil? Det blir fint lite. Jeg har satt meg grundig inn det som går an å finne ut om Asea, i den grad det går an med et produkt som det bare finnes reklame om. Ingen artikler på PubMed, ingen åpen forskning, ikke en gang en etterrettelig innholdsfortegnelse. Og nei, jeg har ikke fått «dokumentasjon fra andre leger og forskere», slik han får det til å høres ut.
Dette med «FDA-sertifisering» og «redoxsertifisering» kan vi komme tilbake til senere, det er nok ikke så glamorøst som det høres ut. Det viktige her er at han ikke kommer ryddig og redelig med nye opplysninger, noe jeg selvfølgelig ville tatt imot og undersøkt videre. Han setter i stedet ut rykter om meg, og bruker dem som brekkstang for å tvinge meg til å endre eller slette bloggartikler.
Det er ikke slik verden fungerer, Robert Ulvberget. Det er i hvert fall ikke slik jeg fungerer.
Jaså, han anmeldte meg? Det kan godt være, og i så fall er det ikke så underlig om de henla saken. Jeg gidder ikke ringe politiet for å sjekke om han faktisk har levert en anmeldelse. Men jeg tviler veldig på, kjære Robert Ulvberget, at de henlegger saker fordi de ikke fikk tak i den anmeldte personen. Hadde de ønsket å «besøke meg», hadde de kommet. Jeg har verken hemmelig telefonnummer eller hemmelig adresse.
Nok et forsøk på å bløffe, men nok en gang uten å sjekke om bløffen kan tenkes å være troverdig.
Nå begynte jeg å bli litt lei av å kjekle på PM, og det var åpenbart at han ikke kom til å forandre innlegget sitt på denne måten. På tide å bevege seg ut i åpent lende.
Igjen et forutsigbart svar. Når man slipper opp for argumenter, tyr man til personkarakteristikker. Men mellom linjene aner jeg en viss panikk. Han liker visst ikke tanken på at det han har skrevet til meg kan bli offentliggjort. Han virker kanskje litt overrasket også. Hva trodde du egentlig, Robert? Trodde du dette var en koselig samtale mellom venner som aldri ville finne på å si noe videre? Tror du at du kan si hva du vil til folk bare det tilsynelatende er i privatsfæren? Nåvel, du har jo ikke så mye hemninger i den offentlige sfæren heller, så det burde ikke være noe problem for deg at denne utvekslingen også kommer ut.
Så et nytt forsøk på bløff: «Hørte du ikke fikk jobbe på Haukeland lenger». Jaså, gjorde du det? Hvem hørte du det fra, tro? Jeg har ikke bodd i Bergen siden jeg var ferdig med studiene i 1998, da dro jeg rett i turnus i Haugesund, og siden har jeg bodd i Rogaland. Når jeg skulle rukket å få en jobb på Haukeland og miste den er for meg en gåte.
Han har antagelig klart å finne ut at jeg har bodd i Bergen i sin tid, og at jeg flytta derfra. Han vet ikke hvordan og hvorfor, men tar en råsjans og håper på at jeg har hatt en jobb der jeg ikke fikk fortsette i. Han kunne ha truffet blink, men det gjorde han ikke. Nice try, but no cigar.
Jeg avslutter denne runden. Og får et lite personangrep til slutt.
Legg merke til at han ikke har noen interesse i å lese bloggen min. Det motbeviser han selv, ganske snart.
Etter dette har jeg lagt inn noen kommentarer på Facebooksiden til Dreyer.* Jeg refererer ikke kommentarene, det kan folk lese selv, men jeg gir ham altså frist ut mandag 9/11 til å slette eller endre innlegget med beskyldningene. Jeg får igjen det psykiatriske passet mitt påskrevet.
*(Tillegg 9/11 kl 23:15: Jeg er blokkert fra Ulvbergets profil, så jeg kan ikke lese den lenger)
Søndag kveld går jeg inn på Facebook og sjekker om han har gjort noe med den sjikanøse kommentaren. Joda. Nå har han gjort et forsøk på å moderere påstandene, ved å redigere det opprinnelige innlegget:
Han var kanskje ikke klar over at man kan se den første versjonen ved å klikke på «edited»?
Ikke at den redigeringen hjalp så mye. Han sier nå at jeg hevder å være fastlege, og at han «så langt han vet» ikke har jobbet som det siden forrige århundre. Nei, jeg hevder ikke at jeg er fastlege nå. Jo, jeg jobbet som fastlege fram til 2011. Og nei, bløffen om skattelistene holder fremdeles ikke vann. Det står ikke noe om yrke eller arbeidsgiver i skattelistene, så med mindre han har ringt ligningskontoret og mot formodning har fått opplysninger om mine ansettelseforhold, vet han ingenting om hvor lønna min kommer fra.
Jeg konfronterer ham:
Her ror man så det spruter. I stedet for å forholde seg til at jeg har tatt ham i bløff, beskylder han meg for å «skrike». Og her viser det seg at han er litt interessert i bloggen min likevel, han har nemlig vært innom og sjekket, og tar det som en seier(?) at jeg ikke har skrevet noe den dagen.
Vel, Robert. For det første skriver jeg slett ikke på bloggen hver dag. Jeg er faktisk lite aktiv, fordi jeg har for mye annet å gjøre. For det andre ga jeg deg frist ut mandag, altså 9/11, til å trekke beskyldningene. Da ville jeg vel ikke skrive noe før tirsdag?
Så jeg skriver:
Og her kommer det svar på tiltale, gitt:
Ok. Her viser Robert Ulvberget sitt sanne ansikt!
Jeg trenger egentlig ikke å si mer, men for å presisere en gang til: Ulvberget er ikke av de verste, jeg har fått verre ukvemsord slengt etter meg enn dette. Det som er litt spesielt, er at han bruker sjikane som brekkstang for å stoppe kritiske ytringer om produktet han selger. Uten sammenligning for øvrig: Gunnar Tjomlid opplevde noe av det samme da han skrev om Xocai sjokolade. Han ble truet med søksmål for flere hundre millioner av dollar hvis han ikke tok ned bloggposten. En ganske fornøyelig historie.
Jeg har ikke skrevet denne artikkelen fordi jeg er sint eller lei meg, eller for å få sympati. Jeg har rygg til å bære dette, og mer til. Antagelig vil jeg en ny dose dritt, enten fra Ulvberget eller fra andre, så det beste ville kanskje vært å la det hele forbigå i stillhet. Men som jeg sa til Ulvberget: Dette handler om synliggjøring. Om hvordan noen miljøer – gjerne de som skriker høyest om den korrupte legemiddelindustrien – ikke går av veien for å bruke skitne metoder mot kritiske stemmer. Det tjener ikke saken deres, og det tjener ikke produktet de selger at de oppfører seg som bøller. Kanskje Asea burde ta et lite seminar om mediestrategi, for ikke å si alminnelig folkeskikk?
Oppdatering kvelden 9/11: Jeg informerte Ulvberget på Dreyers Facebookside om at jeg hadde lagt ut denne artikkelen. Svaret jeg får er like sjarmerende som resten:
Han tror altså fremdeles at angrep er det beste forsvar. Og han fortsetter å antyde at jeg er kjøpt og betalt.
Gjør du aldri noe ut fra samfunnsengasjement, Robert? Tar du betalt for alt du gjør?
Pernille Nylehns blog 