Jeg er på feministkjøret for tida. Og nok en gang er det en journalist – mannlig sådan – som sier underlige ting om kvinner. Dette skjedde i Dag og Tid, som de fleste kanskje ikke har hørt om, men det er den eneste riksdekkende nynorskavisa i Norge, og har holdt stand helt siden 1960-tallet. Jeg har sans for motstrømsprosjekter.
Men Dag og Tid er litt kjønnsutfordret. Redaktøren, de fleste journalistene – spesielt de som stikker seg mest ut – og de aller fleste faste skribentene, er menn. Og når redaktøren er borte og noen andre skal skrive lederartiklene, er det alltid en av mennene i redaksjonen som trør til.
Ikke for det, menn må jo også få komme til orde innimellom, men jeg savner flere kvinnestemmer blant alle de mannlige mennene.
I sommer hadde antagelig den mannlige redaktøren ferie, da skrev den mannlige journalisten Johan Brox en leder. Den heter «Når fyrstedamer vil presidera», og sto på trykk 5. august.
Jeg leste den først én gang … så måtte jeg sjekke datoen, kunne jeg ha kommet over en avis fra 1960? Så leste jeg artikkelen igjen og tenkte at dette var pinadø noe av det spenstigste jeg har lest på ganske lenge. Spenstig, i den forstand at det er godt gjort å lage noe så aparte ut av et ellers interessant tema.
For politiske dynastier er absolutt interessant, og finnes i ulike varianter både i historien og i samtiden. De stadige familiemedlemmene som utnevnes til statsledere i Nord-Korea, Nehru-Ghandifamilien i India, og en rekke mer eller mindre demokratiske stater i Asia, som Filippinene og Thailand. Eller de politiske dynastiene i USA, hvor Kennedyklanen er den mest kjente, med Bushfamilien som en god nummer to.
Men denne mannlige journalisten velger altså å skrive spesielt om kvinner som er medlemmer av ulike dynastier.
Det første eksemplet er Hillary Clinton, som «vil attende til Det kvite huset» (var det hagen hun likte så godt, tro?). Så kommer andre «herskelystne» kvinner på løpende bånd, som Imelda Marcos, Isabel Peron, Segolene Royal, Janet Museweni. Disse har alle hatt, eller prøvd å få, makt, men det er omtrent det eneste de har til felles. De kommer fra helt ulike epoker og alle mulige regimer, fra demokratier til diktaturer, og deres vei til makt har vært svært forskjellig. Men de er jo kvinner da. Som vi har sett før er visst kvinner en egen rase. Og når de gjør noe, er det fordi de er kvinner.
La oss se litt nærmere på noen av disse førstedamene:
Hillary Clinton er USAs første kvinnelige presidentkandidat. Hun er en fremtredende jurist, blant annet var hun involvert i riksrettssaken mot Nixon etter Watergateskandalen, og har vært politisk aktiv hele livet, og lenge før hun traff Bill (mannen, som var president fra 1992 til 2000). Som presidentfrue var hun meget politisk profilert. Hun har også vært senator og utenriksminister (ingen av dem i Bills regjeringstid). Hun er altså ikke ei tøtte som plutselig finner ut at hun vil bli president siden mannen var det.
Hva som gjør henne til del av en klankultur er ikke godt å si. Hun kommer fra en traust metodistfamilie i Arkansas, faren var forretningsmann. Bill kommer heller ikke fra noen politikerfamilie, begge er altså førstegenerasjons toppolitikere.
Rosario Murillo er nok mer involvert i regjeringa enn godt er når mannen – Daniel Ortega – er president. Skjønt hun heller ikke er noe gudsord fra landet – hun sloss i sandinistgeriljaen på 1960- og 70-tallet, og har vært politisk aktiv i alle år etter det, lukter det litt dårlig av at hun kanskje blir visepresident under ham.
Om Cristina Fernández de Kirchner i Argentina skriver Brox at hun «tok over presidentembetet etter mannen – faktisk før han døydde». Han får det til å høres som hun grafset til seg makten mens han lå på sotteseng. Men Cristina Fernandez ble valgt i et ordinært valg, etter at mannen ikke stilte til gjenvalg. Og hun hadde vært aktiv politiker i godt og vel ti år før det valget. Mannen døde først tre år seinere.
Isabel Peron tok ganske riktig over presidentembetet direkte etter mannen, han ble alvorlig syk. Det gjorde hun fordi hun var hun visepresident. Valgt sådan. Hun ble faktisk verdens første kvinnelige president. Og hun heller kom ikke fra kjøkkenbenken, hun hadde vært politisk aktiv sammen med mannen i femten år, blant annet mens han var i eksil etter statskuppet i 1955. Men i Johan Brox’ verden er hun visst bare kona til mannen sin.
Imelda Marcos er en helt annen skål. Hun var gift med diktatoren Ferdinand Marcos, og var mest kjent for sin enorme skosamling. Da mannen ble styrtet reiste de i eksil. Mannen døde, og hun fikk etter hvert vende tilbake til Filippinene. Hun prøvde seg som presidentkandidat og mislyktes, men ble faktisk valgt inn i Kongressen. Men hun fremstår neppe som en demokratiets fanebærer, heller en notorisk kriminell.
Når det gjelder Ségolène Royal, stilte hun som presidentkandidat i Frankrike i 2007, men tapte. Ifølge Brox fikk hun trøstepremie som minister da ektefellen hennes, Francois Hollande, ble president i 2012. Det høres jo litt komisk ut, helt til man sjekker fakta: Royale er ikke gift med Hollande. De har riktgnok levd sammen og har barn sammen, men skilte lag i 2007.
(Om de hadde vært gift, ville jeg sagt at han var presidenkandidatmannen som også ville bli president, at han hermet etter henne. Men det er kanskje kvinnfolklogikk).
Og hun trengte uansett ikke Hollande for å bli minister. Hun har vært aktiv politiker siden 1982, og har vært statsråd fire ganger, helt uavhengig av Hollande.
Men Brox sammenligner henne med Janet Museveni, kona til Ugandas mangeårige president/diktator. Janet ble nylig ble utnevnt til idrettsminister i regjeringen hans. Janet er ingen erfaren politiker, og har ganske sikkert fått jobben fordi hun er kona til mannen sin (Brox’ faktasjekk er ikke helt patent her heller, Janet har faktisk vært minister siden 2011, men det er en detalj).
Jeg sier det en gang til: Han sammenligner en erfaren folkevalgt politiker i et demokratisk land med kona til en diktator. Han sier at stoda er den samme i Uganda og Frankrike.
Hvordan kan Brox få til å sammenligne presidenter og presidentkandidater i demokratiske land med tvilsomme utnevnelser av familiemedlemmer i diktaturer? Hvorfor sammenligner han epler og gjerdestaur? Ja, si det. Han fikk åpenbart lyst til å skrive om kvinner, og da var det kanskje ikke så nøye hvem han rasket sammen. Jeg er kanskje stygg nå, men når man sammenligner folk som Hillary Clinton og Ségolène Royal med Imelda Marcos og Janet Museveni fordi de er konene til statsledere, bærer det mer preg av agenda enn av journalistikk. Og faktasjekken hans er langt under pari.
Så hva gjør Pernille når hun blir irritert over neon som står i avisa? Hun skriver leserinnlegg. Dette sto på trykk fredag 26. august.
Dette er jo ganske kortfattet, som det må være når avisene ikke vil ha innlegg med mer enn 2000 tegn. Og dessverre hadde jeg ikke lest meg opp på f eks Ségolène Royal før jeg skrev det, i så fall hadde jeg tatt med den lille morsomheten om at hun slett ikke er persidentfrue (Jeg må bare erkjenne at jeg, som de fleste nordmenn, vet mye mer om amerikansk politikk enn om europeisk).
Innlegget jeg nevner til slutt, var fra en annen leser. Jeg har ikke den avisa lenger, så jeg kan ikke gå nærmere inn på det.
Jeg fikk svar på tiltale fra Johan Brox i neste nummer av D&T, 2. september:
Her er det mye interessant. Teksten handler ikke om kvinnelige politikere spesielt eller generelt, ifølge Brox. Det må jeg ha lest mellom linjene. Nei, det var nok å lese i linjene. Man trenger faktisk ikke gå lenger enn til overskriften. Førstedamer er kvinner. Alle presidentfruene han nevner er kvinner. Hvordan skal man forstå at dette egentlig ikke handler om kvinner?
Han er ikke så opptatt av Hillary Clinton heller, sier han. Men likevel handler mye av innlegget hans om Clinton. Og at ekteparet Clinton visstnok vil lede landet på skift.
På skift? Det er så lenge siden Bill (mannen til Hillary, altså) var president at mange av dagens 25-åringer ikke husker ham engang. Hillary var førstedame, hun er det ikke nå. Og Clintons er som sagt ingen klan. Ja, de er gift med hverandre. Men hvor mange års karantene skal man ha for å stille til valg hvis ektefellen har hatt det samme vervet? Blir man diskvalifisert hvis man har de samme interessene som ektefellen? Blir man diskvalifisert av å ha inngående kjennskap til det å være president, både gjennom å ha vært gift med en (Bill Clinton) og ha samarbeidet tett med en annen (Obama)?
Men nå vedgår Brox at Clintons kanskje ikke er en klan likevel. Men de er en del av et politisk laug, og omgås andre maktmennesker.
No shit, Sherlock. Selvfølgelig er toppolitikere gjennom mange år del av det politiske etablissementet. Det er en av de få tingene Donald Trump har rett i, at Washingtoneliten lever i sin egen verden og har lite kontakt med folk flest. Og det er ikke vanskelig å finne andre negative sider ved Hillary (jeg er ikke formann i fanklubben hennes, hvis noen skulle tro det): det jeg reagerte på, var måten Brox slo henne i hartkorn med diktatorfruer og familiemedlemmer som blir utnevnt utenfor de demokratiske spillereglene.
Jeg synes ikke det er uproblematisk at toppolitikere i svært mange land – også demokratiske – ofte hentes fra det samme sjiktet av maktmennesker. Men jeg synes det er dypt problematisk at Dag og Tid velger å fokusere spesielt på kvinnene i disse maktstrukturene. Det er generelt for få kvinner i lederposisjoner, både i politikk og samfunnslivet ellers. Det krever mot og styrke, og de som klarer å bryte gjennom glasstakene trenger ikke bli møtt med «Jaså, lille frue, du trivdes så godt i palasset at du også vil bli president?». De bør bli møtt på grunnlag av kvalifikasjoner, erfaring og politiske standpunkt, på akkurat samme måte som andre politikere. Kvinnelige politikere kan være dårlige eller flinke, dumme eller kloke, sleipe eller redelige. Akkurat som andre politikere. Hillary Clinton er ikke noe uskyldig lam, og bør kritiseres på linje med andre. Men hun skal kritiseres som politiker, ikke som kvinnelig politiker, eller fordi hun er gift med en annen politiker.
Altså skriver jeg et nytt innlegg 9. september:
Og her kan vi trekke tråden tilbake til min forrige bloggartikkel, hvor en mannlig journalist (Tilfeldig? Neppe!) synes å mene at menneskeheten består av to ulike raser, og når noen fra den ene rasen gjør noe som er litt dumt, er de representanter for alle de andre i samme rasen.
Og samme hjertesukk som i forrige artikkel: Skal det virkelig være nødvendig å forklare presumptivt oppegående mennesker at dette ikke stemmer?
Jeg har ikke fått videre svar fra Brox, og skal ikke spekulere over hvorfor. Det kan være så enkelt som at debattredaktøren syntes det var blitt nok innlegg om dette.
Pernille Nylehns blog 