Intimkirurgi er blitt mer og mer vanlig. Visstnok er det den hurtigst voksende typen plastisk kirurgi i bl.a. USA og England. Jeg kjenner ikke til tall fra Norge, men å dømme fra flere artikler i aviser og elektroniske media den siste tiden, er det en tydelig økning her også. Helsesøstre og rådgivningstjenester forteller at mange ungdommer tar kontakt med dem og bekymrer seg for om de er normale nedentil, og spør om mulighetene for operasjoner.
Så vidt jeg kan forstå er det labiaplastikk, dvs forminsking av de små kjønnsleppene, som er det mest vanlige. Ellers tilbys bl.a. fettsuging fra venusberget, korreksjon av klitorishodet (”klitorisløft”) og korreksjon av klitorisforhuden. Andre operasjoner er korrigering av labia majora (de store kjønnsleppene) og/eller forstørring av disse, og oppstramming av vagina. For menn tilbys bl.a. penisfortykkelse og penisforlengelse.
Prisene varierer mellom 15 og 40,000, alt etter type operasjon.
Er det greit, eller er det en vestlig versjon av omskjæring?
Vi gjør jo mye annet med kroppene våre, som tatovering, silikoninnlegg i brystene, fettsuging, oppstramming av magehud etter barnefødsler? Og de som bestemmer seg for operasjon, er voksne mennesker som velger selv, så hvorfor skal noen bry seg?
Jeg, og ganske mange av mine kolleger, bryr oss. Ikke fordi vi er pripne, eller fordi vi vil forby folk å gjøre det de vil med kroppene sine. Men fordi det er mange medisinske, etiske og juridiske gråsoner her.
Vi begynner med litt anatomi!
Dette er en vulva, også kalt fitte, mus, kuse, høne, dott, dåse, slufse, litja, gaura, sjura, dippen … og antagelig noen hundre til. I Erica Jongs «Fanny» er det en liste over navn for det aller helligste brukt på 1700-tallet. Jeg har ikke telt dem, men lista fyller halvannen tettskrevet bokside.
Som de fleste anatomiske plansjer er den stilisert, men duger foreløpig. Legg merke til to ting i denne tegningen. Det vi kaller klitoris i dgaligtalen, heter egentlig glans clitoris. Det er parallellorganet til penishodet (latin: glans), den mest følsomme delen av mannens penis. Men selve klitoris er en ganske stor struktur med to bein som gjemmer seg i dypet under og bak de små kjønnsleppene. Den ser slik ut:
Det vi kaller klitoris er altså bare hodet. Det er også svært følsomt, og har faktisk flere nerver enn noe annet sted på kroppen – og flere enn mannens penis.
Klitoris er søsterorganet til penis, og oppfører seg på samme måte når man blir seksuelt opphisset: Den svulmer opp, og slik at hele vulva blir oppsvulmet og fuktig, og klitorishodet reiser seg. En liten ereksjon, med andre ord.
Og ser man nøye etter på det første bildet, ser man at klitoris har en bitteliten forhud, som også er parallell til mannens forhud.
På sett og vis kan man si at penis er en klitoris som er plassert utenpå kroppen, mens vi kvinner har den innabords.
Det andre man kan legge merke til, er at de små (labia minora = små lepper) og store kjønnsleppene (labia majora = store lepper) er ganske forskjellige. De store kjønnsleppene er oftest ganske symmetriske, dekket av hud og hår, mens de små ligner mer på slimhinner, er hårløse, foldede og ofte(st) usymmetriske. Funksjonen til de små kjønnsleppene er bl.a. å beskytte skjedeåpningen mot irritanter, uttørking og mekanisk trykk. Og den øvre del av de små kjønnsleppene danner forhuden til klitoris, og beskytter det svært følsomme klitorishodet. Akkurat som menns forhud. Hos små jenter er det bare de store kjønnsleppene som vises, de små utvikles mer med årene.
Nedenfor klitorishodet ligger urinrørsåpningen, som også nyter godt av beskyttelse fra kjønnsleppene. Og utenfor det igjen ligger de store kraftige kjønnsleppene, som beskytter alt det skjøre og følsomme.
Det er altså ganske intrikate greier, dette. Og alle de rare foldene har helt klare funksjoner. Funksjonen til kjønnshåret er også beskyttelse.
Kvinners underliv er fantastisk variert, mer enn noe annet sted på kroppen. Se bare på dette!
Noen vil antagelig synes dette ser litt ekkelt ut. Andre vil bli overrasket, fordi de trodde det var bare dem som hadde masse folder og krinkler og kroker i underlivet. Men alle disse bildene er av helt normale kvinner.
Hvordan ser jeg egentlig ut … der?
Alle vet hvordan en penis ser ut. Men de fleste kvinner har ikke sett så mange underliv – og knapt nok sitt eget – så de vet ikke hva som er normalt. Og hvis man ikke vet hva som er normalt, kan man bli forskrekket den dagen man tar et speil og kikker. Moten med barbering gjør også at variasjonene blir mer synlige. Før var musa trygt gjemt i dotten, og ingen studerte kjønnsleppene sine inngående. Nå barberer alle under 70 seg. Jeg tuller ikke. Jeg gjør gynekologiske undersøkelser hver eneste dag, og det er så sjelden å se et underliv med hår at jeg nesten skvetter litt når det skjer.
Holdningene til dette snirklete og frodige området har vekslet gjennom tider og ulike kulturer. Noen synes det er vakkert og sammenligner det med en blomst (derfor orkidébildet øverst i denne artikkelen). Noen synes det er ekkelt og rotete. Det kan virke som sistnevnte holdning er i frammarsj nå. Vi vil ha et rent, ryddig og symmetrisk underliv, ikke alle disse rare foldene. Jeg skal ikke begi meg inn på sosiologiske forklaringer på dette, men når rosabloggere dyrker «doll look», kan man tenke seg at de ikke har lyst på et rotete – dvs voksent! – underliv.
Når den uberørte looken også skal utvides til barseltida (jeg nevner ingen navn), sier det også en del om kulturen.
I tillegg til dukkekvinnene, er underlivene som vises fram i erotika- og pornoindustrien ofte(st) både friserte, glattbarberte og retusjerte. Det er kanskje ikke så rart at bildene av helt vanlige dåser, mus, fitter, kuser og slufser kan vekke vemmelse?
Og så kommer noe som muligens vil provosere: I de kulturene som har tradisjon for å omskjære jenter, er bakgrunnen nettopp at kvinners underliv er så rotete og skittent. Både kvinner og menn som er oppdratt i slike kulturer synes et naturlig underliv er vemmelig. Vekk med indre kjønnslepper og forhud, og gjerne en bit av klitorishodet! Eller gå mer drastisk til verks: Sy sammen hele musa, så ingen kan ta anstøt av fuktige folder.
Jeg kommer tilbake til omskjæring, som med rette kalles kjønnslemlestelse. La oss først se på hva som tilbys av kirurgiske inngrep til pene hvite – og frigjorte – norske kvinner.
Viktig melding: Jeg klandrer ikke folk som ønsker å forandre på kroppen sin, enten det er ved å bleke håret, operere musa, tatovere ansiktet eller pierce brystvortene. Voksne mennesker har rett til å bestemme over egen kropp. Men jeg forventer mye av dem som tilbyr tjenester, spesielt når det er behandling/operasjoner som ikke kan gjøres om, og spesielt når det gjelder behandlinger uten medisinsk begrunnelse. Jeg forventer at de opptrår varsomt og etisk, forsikrer seg om at pasientene forstår rekkevidden av inngrepet, og informerer om at det alltid er en viss risiko for komplikasjoner. De må også forsikre seg om at pasienten ikke f eks har en psykisk lidelse som kan virke inn på ønsket om operasjon, eller har urimelige forestillinger om hvordan kroppen bør se ut (så kan man jo diskutere om det er urimelig å tro at man har en avvikende klitorisforhud …). Her er et eksempel på ei jente med urimelige forestillinger, hvor kirurgen hadde som eneste botemiddel: operasjon.
Hva er intimkirurgi?
Oslo plastikkirurgi tilbyr bl.a. korreksjon av små og store kjønnslepper, fettsuging av venusberget, klitorisløft og forstørring av de store kjønnsleppene. Hvis man har lyst til å slå på stortomma, kan man få en en Mammy makeover, som inkluderer øyelokk, bryst, mage og intimkirurgi. Jeg tør ikke tenke på hva det koster.
Det er en ærlig sak å tilby kirurgi, men da må man følge visse etiske retningslinjer. Og det finnes et eget etisk regelverk nettopp for plastikkirurgi, fordi det er et ekstra følsomt tema.
Her er utdrag fra
Forskrift om markedsføring av kosmetisk kirurgi
Markedsføring av kosmetiske inngrep skal ikke utformes på en måte som er egnet til å virke støtende eller krenkende eller som spiller på folks lyter eller fordommer mot normale kroppsvariasjoner (…)
Formålet med bestemmelsen er å forhindre at markedsføringen skal spille på og dra nytte av eventuelle holdninger i samfunnet som går i retning av at man skal se ut på en bestemt måte, og bidra til å forsterke oppfatninger om at noe som i utgangspunktet er en normal kroppsvariasjon, kan og bør endres på (…)
Eksempler på markedsføring som etter dette leddet vil kunne være forbudt er bruk av verdiladede ord og uttrykk som ”ridebukselår”, ”kalkunhals” og ”ørnenese”.
La oss så se på hvordan intimkirurgi markedsføres. Igjen tjener Oslo plastikkirurgi som et godt eksempel:
“Hos noen mangler fylde i labia majora området som kan være grunnet hudoverskudd eller asymmetri mellom sidene. Dette kan skape ubalanse i ytre genital området og være kosmetisk skjemmende og skape praktiske problemer med gym og klær.”
”Formen på labia minor kan være avvikende og dermed skjemmende. Det kan for eksempel være asymmetri mellom sidene eller de kan være for store,”
“Hos noen kvinner er labia major (de store kjønnsleppene) avvikende i størrelse. De kan være for store, for små eller asymmetriske. Mange lider under dette og ønsker å korrigere det.”
”Noe opplever å ha en hengende klitoris og/eller assymetri i foldene som omgir klitoris på sidene mot labia minora. Dette kan være sjenerende både kosmetisk og fysisk og kan rettes opp med hjelp av et relativt enkelt inngrep”
Det finnes mange andre eksempler, men disse illustrerer tonen i markedsføringen i dette feltet, med mange normative utsagn av typen ”for store” eller ”for små”, og adjektiver som ”avvikende”, og ”skjemmende”. Andre klinikker bruker mer fargerike ord som «bollemus» for dem som har for mye venusberg, og «flaggermus» for dem som har lange kjønnslepper. Sjarmerende.
Det er uklart for meg hvilken standard de bruker når de sier at noe er for smått eller for stort eller skjemmende. Som vi har sett, er kvinners underliv enormt variert, og det går knapt an å si at noe er unormalt. Og hvordan manglende fylde i de store kjønnsleppene skulle skape problemer i gymmen, er for meg en gåte.
Flere klinikker beskriver det som et problem at labia minora henger utenfor labia majora. Da har de i så fall store deler av befolkningen som potensielle kunder: etter min erfaring er det kun hos et mindretall av voksne kvinner at labia minora er så små at de ikke vises utenpå.
Og enten man er enig i utsagnene deres eller ikke, er dette klare brudd med reglene for markedsføring. Man skal ikke komme med normative utsagn, eller bidra til en forestilling om at normale kroppsdeler bør endres.
Hvor er avvikene?
Jeg har vært lege i 18 år, både som fastlege og på gynekologisk avdeling, og har undersøkt noen tusen kvinner, unge og gamle, friske og syke. Jeg kan med hånda på hjertet si at det er ytterst sjelden jeg har tenkt «Oi … hun burde kanskje få hjelp for dette». Selvfølgelig unntatt dem som har en sykdom, som fremfall, hudsykdommer, skader etter fødsler, urinlekkasje. For ikke å snakke om kvinner som er kjønnslemlestet – det er lite som gjør meg så vondt, og så rasende.
Men når jeg studerer underlivet til vanlige friske kvinner, blir jeg først og fremst slått av hvor utrolig forskjellige vi er. Jeg ser veldig få avvik, men enormt mye variasjon.
Dette høres veldig snusfornuftig og Tante Sofie-aktig ut. Men det er sant. Og etter at jeg begynte å interessere meg for temaet intimkirurgi, har jeg blitt ekstra bevisst på om jeg kan finne varianter som er så spesielle eller plagsomme eller skjemmende at jeg ville vurdert å gjøre noe med det. Jeg ser altså godt etter når jeg har en kvinne i gynekologstolen. Og jeg finner rett og slett ikke alle de lidende kvinnene med for store venusberg eller asymmetrisk forhud. Jeg forstår ganske enkelt ikke hva Oslo plastikkirurgi snakker om.
Et eksempel på hvordan man kan se ut før og etter en operasjon (bildet er hentet fra nettsidene til en klinikk i New York): 
På bildet til venstre ser man altså et helt normalt underliv som noen ønsket å forandre. Og som en lege synes det var greit å operere. Kanskje har kvinnen sagt at de små kjønnsleppene er i veien når hun har sex, eller når hun er på spinning. (Jeg er fristet til å si at da kan hun la være å barbere seg, men jeg innser at det er utenkelig.)
Kroppen kan jo være til bry noen ganger: En del menn kan kanskje synes ballene er litt i veien når de sykler, men jeg har til gode å høre noen som vil fjerne eller stusse dem. Men plastikkirurgene som opererer kvinner, argumenterer ofte med at «avvikende» kjønnslepper gir helseplager. De mener altså de driver med god og aktverdig medisin. Dr. Tiller i Stavanger mener faktisk dette er noen av de viktigste operasjonene de utfører.
Her er en annen kirurg, som mener kvinner som velger intimkirurgi bør roses for valget sitt.
En annen plastikkirurg, Halfdan Vier Simonsen, har blitt herostratisk berømt etter følgende utsagn:
– Som jeg pleier å si til pasienter: meningen er at de skal være indre. Naturen har jo døpt dem til indre, eller «de små kjønnsleppene», som de også kalles. Når de da begynner å fremstå som noe annet, når de faller utenfor …
Nei, doktor Simonsen, naturen døper ikke kroppsdeler, det er det menneskene som gjør. For øvrig har vi ikke døpt labia minora «indre kjønnslepper», men «små kjønnslepper». Og det står ikke noe sted i Grunnloven at de små leppene pent må holde seg innenfor de store. Han blir for øvrig ettertrykkelig satt på plass av gynekolog Agnethe Lund i denne kronikken.
Og han sier selv, i samme intervju, at 99% av kvinnene han opererer er normale. Kanskje han burde bestemme seg – er synlige små kjønnslepper avvikende, eller er det ikke?
Jeg hørte dr. Simonsen på radio for en tid tilbake. Han sa at mange av dem som kommer til ham har dårlig selvtillit på grunn av kroppen sin, enten det er bryst eller underliv. Det er helt sikkert sant. Men så er spørsmålet om dårlig selvtillit bør behandles med operasjon. Jo, det mente han det burde. Han visste i hvert fall ikke om noen annen måte. Slik snakker en lege som bare har kniven som instrument. Har man bare en hammer som verktøy, ser alt ut som spiker, inklusive menneskesinnet og psykologiske fenomener!
Er intimkirurgi lovlig?
Jeg vet at jeg beveger meg inn på svært betent grunn her, men det får stå til. Jeg er faktisk ikke overbevist om at det er lovlig å frisere/beskjære kjønnslepper og forhud i kosmetisk øyemed. De legene som driver med dette balanserer i hvert fall på en knivsegg.
I straffelovens §284 om kjønnslemlestelse står følgende:
«Med fengsel inntil 6 år straffes den som utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte.
Samtykke fritar ikke for straff (min utheving)»
Men dette er jo en lov om kjønnslemlestelse, hva har den med intimkirurgi å gjøre? Sier du kanskje.
Ja, lovgivers hensikt var naturligvis først og fremst å ramme rituell kjønnslemlestelse, som ofte er ødeleggende operasjoner utført på barn og ungdommer. Men tar man formuleringen ”påføre kjønnsorganet varige forandringer ” bokstavelig, skulle man tro vår hjemlige intimkirurgi burde rammes av loven.
I forarbeidene til loven unntas – rimelig nok – inngrep som har medisinske årsaker, som korrigering av misdannelser, skader i forbindelse med fødsler, eller kreftkirurgi. Men det står ikke noe om unntak for intimkirurgi. Og det presiseres altså at kirurgen ikke fritas for straff selv om kvinnen er myndig og tilregnelig.
Jeg vet ikke om politikerne som vedtok den tenkte over at det foregår mye «varig forandring» på pene klinikker i Norge.
(Om de tenkte over at også kjønnsorganene til mange små gutter blir skåret i og varig forandret, vites ikke. Men her har altså kvinner bedre rettsvern enn menn).
Jeg er ikke jurist, og jeg vet ikke hva som er riktig tolkning av dette regelverket. Såvidt jeg vet er ikke loven prøvd på saker hvor pasienter er blitt skadd etter intimkirurgi, eller hvor pasienten angret. I praksis kan intimkirurgene gjøre hva de vil. I Danmark er den tilsvarende loven blitt vurdert, og Sundhedsstyrelsen har fastslått vurdert at intimkirurgi uten medisinsk begrunnelse er forbudt.
Hvor går egentlig grensa mellom intimkirurgi og kjønnslemlestelse/omskjæring? Da må vi først se på hva vi snakker om.
Hva innebærer omskjæring/kjønnslemlestelse?
Begrepet ”kjønnslemlestelse” (kalles også FGM – female genital mutilation) er samlebetegnelse for flere ulike inngrep med svært ulik alvorlighetsgrad. Her er en plansje:
Den mildeste formen (type 1) innebærer fjerning av forhuden til klitoris, evt. også glans klitoris. Altså helt tilsvarende omskjæring av menn, som ikke bare er lov, men som utføres på offentlige sykehus i Norge, vennlig hilsen helseminister Bent Høie.
De nest mildeste (type 2), innebærer fjerning av klitorishodet (glans klitoris), forhuden og evt de indre kjønnsleppene.
Type 1 og 2 utgjør 80% av all kjønnslemlestelse.
Type 3, infibulering, er en svært alvorlig form for kjønnslemlestelse. Den innebærer at man fjerner alle/flere av disse strukturene, og syr sammen labia majora slik at det bare er en liten åpning igjen til urin og menstruasjonsblod.
Type 4 er en samlebetegnelse for ulike andre barbariske inngrep, som strekking, piercing(!) skraping eller brenning av kjønnsleppene.
Her er en fin FAQ-side for den som vil vite mer
Type 3 og 4 er selvfølgelig fjernt fra det vi kan kalle kosmetisk kirurgi, men de mildeste formene for kjønnslemlestelse er nesten til forveksling lik de som tilbys ved de plastikkirurgiske klinikkene, siden intimkirurgi kan omfatte både store og små kjønnslepper, klitoris’ forhud, vagina og vulva. Kjønnslemlestelse grad 1 og 2 omfatter akkurat de samme strukturene.
Jeg lurer på om lovgiverne vet dette?
Bortsett fra at ingen kosmetisk kirurg vil gå med på å fjerne glans clitoris, er det ikke lett å avgjøre hva som skal klassifiseres som ”kosmetikk” og hva som er ”lemlestelse”. Det er snakk om millimeter. Det kan synes som den viktigste forskjellen på vår vestlige intimkirurgi og det vi definerer som lemlestelse, er intensjonene bak, og om pasienten samtykker eller ei.
Hva så hvis en voksen somalisk kvinne kommer til en av de pene privatklinikkene og ber om å få fjernet klitorisforhuden og labia minora, er det da intimkirurgi eller kjønnslemlestelse? Hun er myndig, ber om det av egen fri vilje (eller kanskje ikke) og hun betaler for det. Jeg tenker kirurgen kommer i en kattepine.
Benjamin Larsen på nettstedet Maddam har mange av de samme resonnementene som meg.
Barbari eller estetikk?
De fleste vestlige mennesker, og etter hvert mange i de landene det er vanlig, mener at kjønnslemlestelse er barbari. Men det er for enkelt å si at de som utfører det er uvitende barbarer. Vi bør se på hvorfor gjør de slikt på uskyldige barn:
Dette er urgamle tradisjoner (og ikke spesielt muslimske, som mange tror). Man tror mye av bakgrunnen er et ønske om å kontrollere kvinners seksualitet – omskjæring forbindes med kyskhet og renhet. Men det er også en estetisk side: i de samfunnene hvor FGM er vanlig, anser både menn og kvinner et naturlig underliv som stygt og urent. Alle disse foldene og krinklene, små kjønnslepper som tyter ut mellom de store … er det noen som får assosiasjoner til vestlige kvinners ønske om å stusse de uregjerlige kjønnsleppene?
Mange vil synes det er urimelig, hårreisende, provoserende, at jeg sammenligner FGM og intimkirurgi. Man kan vel ikke sammenligne noe voksne kvinner gjør frivillig under ordnede forhold, og det små barn blir tvunget til i en bakgate? Og vil jeg virkelig nekte myndige mennesker å fikse litt på kroppen sin?
Nei, jeg har ikke tenkt å forby voksne mennesker noe som helst, det er ikke min rolle. Og for å gjenta: Jeg klandrer ikke dem som ønsker å stusse kjønnsleppene sine. Men jeg undrer meg over at normale underliv blir sett på som stygge. Og jeg stiller spørsmåltegn ved mine kolleger, som opererer på så skjøre strukturer uten medisinsk grunn, og som beveger seg helt på kanten av lovverket. Og jeg er redd for komplikasjonene som kan oppstå, og det gjør de. Sannsynligvis ikke ofte, men for de det rammer kan det være svært alvorlig.
Er det trygt?
Risikoen for komplikasjoner er naturligvis stor ved primitiv kjønnslemlestelse begått med sløve kniver i en bakgård, men den er absolutt til stede også for operasjoner som foregår i pene klinikker på Oslos vestkant. Går det riktig galt, kan konsekvensene av intimkirurgi også bli mutilerende. Går det ikke fullt så galt, kan man sitte igjen med et ”pent” underliv, men med arr som gir nedsatt følsomhet og/eller smerter, noe som neppe er befordrende for seksuallivet.
Så vidt jeg vet har ikke loven blitt prøvd på komplikasjoner etter intimkirurgi, men det finnes flere tilfeller av kvinner som har fått komplikasjoner og varig mèn. Dagbladets Magasinet 23.02.2016 omtaler et tilfelle hvor en kvinne gikk til sivilsak, og fikk 175,000 kroner i erstatning etter intimkirurgi som fikk alvorlige senfølger. Det var neppe lov om kjønnslemlestelse som ble anvendt, men det burde kanskje vært det?
Her er artikkelen, den må dessverre lastes ned side for side:
1.del. 2.del. 3.del. 4.del. 5.del. (tror rekkefølgen ble riktig!)
Til slutt en utfordring til leger som driver med dette: Dere forteller at mange av kvinnene dere opererer har helseplager på grunn av sine «avvikende» underliv, som gnagsår av gymtøy, problemer med sex etc. Hvis dere virkelig ønsker å hjelpe kvinner med helseproblemer, hva med å markedsføre seg overfor dem som er ødelagt etter kjønnslemlestelse? Det er mange av dem, og de lider. Som jeg sa tidligere, er det sjelden jeg ser et underliv og tenker det er avvikende eller kan gi helseproblemer. Men når jeg undersøker kvinner som har vært utsatt for FGM, blir jeg ofte kvalm, og alltid rasende.
Kan det være fordi den gruppa ikke er så kjøpesterk?
Pernille Nylehns blog 