Vreden med Gleden med skjeden

gleden-med-skjeden

Som det het i en gammel slager: Stakkars store sterke karer!

Litteraturkritiker Ola Hegdal har anmeldt boka «Gleden med skjeden» for NRK. Det er kanskje ikke god journalistisk kotyme å anmelde anmeldelser, men siden jeg ikke er journalist, og ikke har skrevet boka sjøl, tillater jeg meg likevel å komme med en motmelding. For dette er noe av det mest besynderlige jeg har lest på lenge.

Da jeg først leste anmeldelsen, hadde jeg ikke lest boka, bare hørt om den. Min første reaksjon var «uff da, kanskje ikke den er så god». Jeg hadde jo en del forventninger, siden jeg kjente til forfatternes utmerkede blogg Underlivet. Men kanskje det ikke var så lett å overføre blogg til bok?

Men så tenkte jeg litt mer, og leste andres reaksjoner på den, og så gikk det opp for meg at det kanskje var anmeldelsen og ikke boka som ikke var så god. Det virket jo ganske underlig at en voksen mann skulle synes det var så grusomt å lese om utflod og kjønnssykdommer at han mistet sexlysten av det.

Men jeg ville ikke dømme før jeg hadde lest boka. Jeg hadde uansett tenkt å lese den, siden den er om mitt fagfelt. Jeg bestilte den altså, og har lest den i løpet av de siste dagene. Og jeg har lest den med mistankens skjerpede blikk, for det kunne jo være det var noe fornuftig i Hegdals vurdering.  Dessuten hadde jeg også tenkt å anmelde den, så jeg ville uansett lest den med lupe. Anmeldelsen min ligger her.

Etter å ha lest et par kapitler ble jeg sittende og undre: Har jeg og Hegdal lest samme bok? Eller er jeg så farget av å jobbe midt i f***, evt. så lojal overfor mine kolleger, at jeg ikke klarer å se de åpenbare manglene Hegdal ser?

Men la oss ta det systematisk. 

Overskriften til Hegdals anmeldelse er «Vreden med skjeden», og han begrunner det med at medisinere er mest opptatt av hva som kan gå galt, og at den gleden som beskrives i boka raskt blir ødelagt av alt som kan gå galt. Dessuten er det visst så mye ekkelt i boka, så han nominerer «Gleden med skjeden» til prisen for mest villedende boktittel.

Hva slags bok trodde han egentlig dette var? En orgasmehåndbok? En moderne utgave av Kamasutra? Var det virkelig overraskende for ham at en bok med undertittelen «alt du trenger å vite om underlivet» også ville handle om menstruasjon, seksuelle problemer og utflod? Han sier i neste åndedrag at han «befinner seg utenfor målgruppen». Hva betyr det? Lever han i sølibat? Har han aldri hatt sex med kvinner? Mener han virkelig at en voksen mann ikke trenger å vite hva klamydia er, eller hvordan halve klodens befolkning har det en gang i måneden (sånn ekkelt blod, du vet)?

At medisinere bryr seg om mest om hva som skulle gå galt, klarer jeg heller ikke lese ut av den boka jeg har i hendene. Den inneholder for eksempel et glimrende anatomikapittel, nettopp om det normale, med blant annet en betimelig hyllest til klitoris, som er både større og tøffere enn de fleste vet. Den inneholder også masse om gleden ved sex. Da er det ikke urimelig at den også f eks handler om at det kan være vanskelig for kvinner å få orgasme, og gir gode råd om hvordan det kan bøtes på. Er det eksempel på «hvordan alt går galt»? Om det så var en orgasmehåndbok, ville den utvilsomt også inneholdt slike tema.

«Bloggeren og legen» 

Ifølge Hegdal er det to stemmer i boka: «Bloggeren», en gøyal, rølpete og «påtatt fresk» (og feministisk …), og «Legen», som er saklig men litt kjedelig. Disse to konkurrerer med hverandre, og Bloggeren skal visstnok prøve å kamuflere at dette handler om vitenskap om medisin.

Her ble jeg nesten sikker på at vi hadde to ulike utgaver av boka. Jeg finner ikke to stemmer her. Jeg finner én stemme, som er både informativ og humoristisk. Som jeg skrev i anmeldelsen, vil kanskje noen voksne rynke på brynene over sjargongen, og NRKs anmelder er visst i den kategorien. Men kanskje han burde vurdere om det er slik folk under 30 faktisk snakker, til og med om de er medisinere?

Og så det mildt nedlatende: «Jeg har ingen problemer med å tro på at Legen er en utmerket medisinstudent, trolig en av de beste på kullet. Men vittig er hun ikke.» Der fikk han altså presisert at dette er studenter. Søte små frøkner som har skrevet bok. Men dere må ikke tro dere er morsomme.

Ola Hegdal: Du er en voksen mann og sikkert velutdannet (kanskje en av de beste på kullet). Men dette var ikke morsomt. Du må gjerne mislike boka, men hold deg til å anmelde boka. Å disse forfatterne på denne måten hører ingen steder hjemme.

Jeg lurer også på hvordan han merker at de har skrevet for feministmagasinet Fett. Men det er mye jeg ikke forstår her på jord.

Analsex – er det nødvendig å skrive om da? 

Hegdal lar seg også sjokkere aldri så lite over at det er noen avsnitt om analsex i boka, og tror det er med for å vise hvor «liberal og moderne» man er.  Og, her kommer et virkelig gullkorn: Han kan ikke huske at Sjarmen med tarmen hadde med noe om vagina!

Jeg har ikke lest «Sjarmen med tarmen», men vet omtrentelig hva den handler om, nemlig tarm, avføring og bakterieflora. Man pleier ikke å ha avføring gjennom skjeden, derfor er det ganske rimelig at skjeden ikke er nevnt i den boka. Derimot er det ikke uvanlig med analsex, både i heterofile og homofile forhold, og blant unge. Derfor er nabokanalen med i denne boka. Det aner meg at Hegdal synes det også er ekkelt … men det er ærlig talt ganske uinteressant. En anmelder burde være i stand til å holde sine private anti- og sympatier utenfor, og vurdere ei bok utfra bokas premisser. Hvis han faktisk vemmes av å få høre om hvordan et helt vanlig underliv fungerer, og om en temmelig vanlig seksuell praksis, burde han kanskje bedt noen andre anmelde den. Eller prøvd å holde vemmelsen for seg selv. Han synes faktisk det er så vemmelig at han mister lysten til å ha «digg, ukomplisert sex». Javel, vi får håpe den ukompliserte sexen hans aldri medfører til smitte eller utflod, verken for ham eller partneren. Husk kondom!

Han sukrer pillen litt til slutt, og erkjenner at boka kan være nyttig og informativ for «den delen av befolkningen som har den æren og den belastningen det er å eie og vedlikeholde en skjede.»

Ja, kjære Ola Hegdal, det er fint (og noen ganger vanskelig) å være kvinne, derunder å ha et underliv. Men det er ingen belastning, det er en del av livet, akkurat som menns underliv kan være til både glede og lede.

Men det er en belastning når du, som tusenvis av menn før deg, synes underlivet vårt er vemmelig, og at å høre detaljer om det er en turnoff. Mensen? Fy skamme deg, gå ut i skogen og bli der til du er ren! Klamydia? Æææææ, jentelus!

Heldigvis er det færre og færre slike menn. Heldigvis tåler de aller fleste menn, i hvert fall de som har hatt litt befatning med kvinner, å se at det ligger bind på badet og at det noen ganger er blod på lakenet, og høre at det finnes kjønnssykdommer (de kan også ramme menn, visste du det?). Det finnes faktisk mange menn som kan sette pris på «Gleden med skjeden», og skjønne at de også er en del av målgruppa, siden de har den ære å kjenne mange kvinner, og kanskje elske en (eller flere) av dem, med hud og hår og underliv.

Et hjertesukk til slutt: NRK har en stor stall av gode litteraturanmeldere. Var det virkelig ikke mulig å finne en – kvinne eller mann – som var i stand til å anmelde en faktabok uten å bli forurettet av at den inneholder nettopp det: fakta?

 

Til slutt må jeg minne om rekonstruksjonen av Hegdals anmeldelse på bloggen Sirivil. Stor moro!

Tillegg 26/1: Morgenbladet har også anmeldt «Gleden med skjeden». Merkelig nok er de atskillig mer enige med meg enn med Hegdal.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: