Advarsel, dette er et noget provoserende innlegg.
Det er ingen tvil om at Covid19-epidemien er alvorlig, og at det er nødvendig med tydelige, omfattende og konsekvente virkemidler.
Akkurat hva de skal være kan man diskutere til man blir blå, men jeg er ganske fascinert over hvor langt mange er villig til å gå. Internering av smittede. Stenge all offentlig transport. Fullstendig lockdown, alle i ikke-kritiske yrker må være hjemme … også kalt portforbud, noe vi ikke har hatt siden krigen.
Man snakker om «brutale» og «hardhendte» tiltak, og synes myndighetene er altfor slappe. Vi bør ha isoleringssentre for smittede, de kan ikke få være hjemme, for da smitter de andre. Det må da alle forstå. Isoleringssenter, eller hørte jeg interneringsleir?
Også mange av kollegene mine, folk som ellers ikke er så glad i pålegg fra myndighetene, vil ha intern … jeg mener isoleringssentre og lockdown. Dette er folk som vanligvis til nød kan godta anbefalinger fra myndighetene, men ikke pålegg, det skal vi altså ha oss frabedt! Nå har de snudd 180 grader og vil i praksis ha diktatur. Ikke så lenge, bare litt, bare en stund. Til dette er over.
Det er faktisk innført unntakstilstand, og vi synes det er helt som det skal være. Ikke bare det, vi vil ha mer. Det var på nære nippet av Regjeringen fikk innført en unntakslov som ga dem mer eller mindre frie tøyler i to år. Vi skal bruke fullmaktene klokt, sa Erna Solberg. Har vi hørt en makthaver i verden som sier at hun vil bruke fullmaktene sine dumt? Som sier de ikke vil folket sitt godt? Ringer det ikke en bitteliten bjelle i hodet vårt?
Disse, mine kjære venner og kjente og kolleger, snakker som om torpedert økonomi og enorm arbeidsløshet er bagateller. Småbedrifter konkurs? Jaja, de er jo små, og det kommer sikkert nye. Kronekurs i fritt fall? Det ordner seg, vi har penger på bok. En viss lege sa på TV sist uke at de der pakkene til næringslivet kunne vi bare glemme, de kunne vi ta en annen gang, først må vi overleve. Slik snakker en person med fast jobb i det offentlige. Jeg lurer på hvor hun skal klippe håret når vi løfter lockdownen om en måned eller et år? Eller hva hun skal ha til middag når det knapt er mat i butikkene siden vi har stengt grensene i to år, har herpa økonomien, og ingen vil dyrke grønnsaker for de har ingen til å plukke dem?
Ja, jeg smører kanskje tjukt på nå. Men det er ganske mange, både arbeidsfolk og næringsdrivende, som for øyeblikket lurer på hvordan i all verden de skal klare seg hvis det blir 1, 2, kanskje 3 måneder uten inntekt. 10% er for øyeblikket uten arbeid. En av ti. De fleste vil forhåpentlig få jobben tilbake når vi en gang er ferdig med unntakstilstanden. Men mange vil ikke. Og NAV mottar en søknad om dagpenger hvert minutt (helt bokstavelig), hvor lang tid vil det ta før de klarer å betale ut de kronene?
Like fascinerende er hvordan man er villig til å hive demokratiske prinsipper ut vinduet i den gode saks navn. Folk som går bananas hvis bompengene øker med tre kroner eller hvis noen vil sette opp en vindmølle, vil nå stenge hele befolkningen inne, og går de ut må de pent ha på munnbind ellers blir de straffet. Man hyller Kina, for de har jo stoppet epidemien (eh, nei, de har bremset den).
Kina, skal vi hylle dem nå? Kina er et diktatur. Kina internerer og trakasserer varslere (for eksempel han som varslet om epidemien), de henretter opposisjonelle, de sveiset igjen dørene til folk for å holde dem innomhus. De måkte tusenvis av helsearbeidere inn i Wuhan og tvang dem til å jobbe døgnet rundt … hvor mange av dem som er døde enten av Covid19 eller av ren og skjær overarbeidelse vites ikke.
Og ikke å forglemme, det var Kina som skapte hele epidemien, slik de også skapte SARS, ved å tillate salg av levende villdyr på markeder. Og som fornekta den i nesten to måneder, så den rakk å spre seg over hele verden. Men vi hyller Kina, å så flinke de har vært.
Jeg hører folk nærmest anklager våre egne helsemyndigheter for mord, de bryr seg ikke om oss, de vil at 2,2 milloner skal bli smittet, de gir f*** i om 40,000 dør av Covid19. Siden myndighetene ikke vil innføre lockdown, internering og «brutale» virkemidler.
Jo, men det står om liv, sier du. Ja, det gjør det. Jeg er like bekymra for denne epidemien som andre. Jeg jobber i helsevesenet. Jeg vet hva lungesvikt, nyresvikt, 15 dager i respirator er. Jeg vet hvordan en overfylt intensivavdeling ser ut, jeg vet hvordan det er når gamle folk ligger langs korridorene og blir utstyrt med ei lita bjelle (pussig forresten, det gjør de hele året, hvor er folkeopprøret mot det?)
Men det er mye som står om liv. Klimaendringer tar liv. Antibiotikaresistens tar liv. Meslinger tar liv. Influensa tar liv, faktisk 650,000 i året. Hvert år. Røyking. Alkohol tar liv, og ødelegger hundre tusen familier. Malaria dreper 1000 mennesker hver dag. 300,000 kvinner dør hvert år i forbindelse med svangerskap og fødsler. Det er 810 om dagen.
Er dette relativisme, whataboutism? Nei, det er realiteter.
Dere som vil sende folk i interneringsleir i coronaens tid, vil dere ha like sterke virkemidler for alle de andre truslene mot helsa? Tvangsvaksinasjon, rasjonering på bensin, totalforbud mot røyking, rasjonering på alkohol? Besøksforbud på sykehjemmene hver influensasesong?
Ikke det? Hvorfor er det greit med virkemidler hentet fra diktaturer mot et akutt helseproblem, men ikke for de vedvarende, som sakte men sikkert dreper hundretusenvis, millioner av mennesker hvert år?
Ja, vi skal gjøre det vi kan for å bremse Covid19-pandemien. Nei, det skal vi ikke. Vi skal gjøre det som er rimelig i et åpent og demokratisk samfunn bygd på tillit og opplysthet. Ellers er på vei inn i et samfunn vi ikke vil ha.
Posted on 24/03/2020 at 21:56 in Corona, Covid19, Medisin, Nyheter | RSS feed
|
Svar |
Trackback URL
Pernille Nylehns blog 