Lesestoff

For øyeblikket leser jeg

Espen Stueland: Gjennom kjøttet. Om disseksjonens og kroppens kulturhistorie. Spennende, og mange kjekke illustrasjoner (i hvert fall sett med en medisiners øyne …)

Før det leste jeg

(i omvendt kronologisk rekkefølge)

Kjersti Annesdatter Skomsvold: “Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”. En trist-søt historie om ei gammel dame som plutselig oppdager at hun ikke har levd i det hele tatt, faktisk har hun nesten gjort seg usynlig. Det må hun gjøre noe med. Hvordan det går? Ikke som du tror.

Torgrim Eggen: Jern. Han kaller den selv en endetidsroman, og det er på sett og vis sant. Enden er kanskje nær … eller kanskje ikke? uansett er det en glimrende samtidshistorie om bloggere, profeter, 2012, og en nyreligiøs bevegelse som kaller seg Perennial Spirituality Center.

Torgrim Eggen er en altfor lite påaktet forfatter, etter mine begreper. Han får sjelden hovedoppslag på kultursidene (eller andre steder), kanskje fordi han ikke skriver om seg selv? Men det er nettopp ett av trekkene som gjør ham interessant. Jeg er så lei av å lese om forfatteres egne navler.

Sofi Oksanen: Utrenskning. Må leses! Se egen omtale her

Sigbjørn Hølmebakk: Fimbulvinter, Karjolsteinen og Jentespranget. Jeg tok like godt tre i ett jafs mens jeg var i gang. Hølmebakk er dessverre mer eller mindre glemt, men er – etter mitt skjønn – en av de bedre norske forfatterne fra midten av 1900-tallet. Men det er kanskje ikke litteratur til peiskosen. Mye foruroligende, tildels rystende.

Roy Jacobsen: Hoggerne. Litt pussig at jeg kom over den rett etter at jeg hadde lest Westö (se under), for denne handler også om Finland, nærmere bestemt om andre verdenskrig og den brente jords taktikk … og en vedhogger.

Kjell Westö: Der vi engang gikk og Faren ved å være Skrake. Finlandsvensk forfatter som jeg nettopp har oppdaget. Begge bøkene er lagt til Finland, fra første del av 1900-tallet og opp til i dag. Han skriver godt, og man får inn mye av Finlands historie i same slengen. Anbefales!

Lars Saabye Christensen: Gutten som ville være en av gutta og Saabyes sirkus. LSC på sitt beste, om gutter og fotball og blomsterbud og flyttebyråer og oppvekst i Oslo øst. Mannen er poet.

Karin Alvtegen: Svik. Skummel og infernalsk. God.

Vetle Lid Larsen: Norske helter. Jeg hadde ikke hørt om denne, plukket den tilfeldigvis opp på salg. En finurlig og spennende sak, dels med et meget skeivt blikk på helsevesenet. Handlingen blir mer og mer absurd etter hvert, men uten å bli tåpelig.

Knut Nærum: Monster. Ok, men klarer ikke helt å måle seg med de andre.

Knut Nærum: Krig. Fornøyelig politisk satire!

Stig Sæterbakken: Usynlige hender. For så vidt krim, men færre klisjeer enn vanlig, og en ganske finurlig historie.

Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza (lydbok). Jeg er rystet. Jeg sov knapt den første natta etter at jeg begynte å lese  den, og når jeg sov drømte jeg om avrevne lemmer og barn pepret med wolframpartikler.  En absolutt viktig bok, men sarte sjeler advares herved: Den er ikke  hyggelig.

Knut Nærum m.fl: Madonnagåten. Hysterisk morsom parodi på Da Vincikoden. Kan også leses om man ikke har lest Dan Brown, men da går man glipp av en del av allusjonene.

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke.  Ei fabelaktig bok. Eg las ho for andre gong, og ho var enda betre denne gongen.
Korfor får navlefikserte menn med orddiare merksemd i alle media medan perler som dette går nærmast upåakta hen? Eg seier ikkje meir!

Elin Brodin og Henning Hagerup: Banemann. Annerledeskrim med ganske mye snert. Språket og dialogene er litt oppstyltede, men det er tilgivelig.

Øystein Lønn: Lu. Like merkelig som den forrige. God. Ubehagelig.

Øystein Lønn: Simens stormer. Merkelig merkelig bok. God. Nesten besettende.

Camilla Läckberg: Fyrvokteren. Grei krim.

Marit Eikemo: Samtidsruinar. Ei slags essay/kåserisamling. Eikemo har reist rundt til ulike bygg og stader som er blitt forletne eller har falt saman. Til dømes Odda smelteverk, Skuibakken, Valen sjukehus … spennande konsept, mykje moderne historie.

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen, som lydbok. En merkelig sak. Men både morsom og god.

Lars Saabye Christensen: Bly, som lydbok. Også veldig god.

Lars Saabye Christensen: Beatles, som lydbok. Fabelaktig lest av Svein Tindberg.

Tomas Espedal: Biografi. Men den fullførte jeg ikke. For «eksperimentell» for min smak.

Orhan PamukDet tause huset. Fabelaktig bok. Og fabelaktig lest av Øystein Røger!

Åsa Larsson: Til din vrede går over som lydbok. Veldig god og spennende krim, og glimrende lest av Nina Woxholtt!

Jo Nesbø: Hodejegerne. En annerledes krim, og for en gangs skyld uten Harry Hole.  Meget god, elegant skrevet, mange overraskelser. Bøkene hans pleier å være veldig lange. Denne var nesten for kort, jeg ville ha mer!

Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder. Denne dama skriver godt! Den som ikke har lest «Vill ni åka mera» har noe til gode.

Gregory David Roberts: Shantaram. Denne  har jeg fått anbefalt av mange, men etter et par hundre sider gadd jeg ikke mer. Den skulle liksom gi et spennende bilde av India, men jeg synes den er for ordrik og svulstig. Dessuten er den nedlatende. Det er ganske vanlig at bøker om «eksotiske» land fortalt av vestlige besøkende blir omtrent slik. «Se så søte de er».

Lars Saabye Christensen: Visning. Også en meget god bok, med mange overraskende vendinger.  Denne er en annerledes Saabye Christensen-roman. Språket er mer nakent enn før, han pleier å være blomstrende på grensen til det poserende. Denne er nøktern og dempet. Lars Saabye Christensen er en av de beste nålevende norske forfattere, og burde fått mye mer oppmerksomhet enn visse andre som ikke skal nevnes ved navn.

Arnaldur Indridason: Gravstille og Myren. Begge lydbøker, lest av Ivar Nørve. Indridason har fått veldig mye skryt, men for meg var det grei nok krim, intet mer. Et mord med masse intrikate ledetråder, en frustrert middelaldrende etterforsker. Høres det kjent ut? Jeg var egentlig i tvil om jeg skulle gidde å lese dem ut men da jeg først hadde begynt var det like greit å fullføre.

Tomas Espedal: Imot kunsten. En vakker bok. Han skriver om seg selv, men der slutter sammenligningen med Knausgård. Espedal skriver organisk, poetisk, han veier sine ord, og det personlige blir interessant fordi det får betydning for andre enn ham selv.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1. Jeg leste halve, så gadd jeg ikke mer. Masse prat og lite ull, og språket er ikke imponerende.

Fugelli & Ingstad: Helse på norsk (jeg har anmeldt den i Utposten). En morsom og lærerik bok om nordmenns syn på hva god helse er. Svarene er jordnære og ganske overraskende.

Sofi Oksanen: Stalins kyr. Jeg måtte lese den pga. den fabelaktige tittelen. Den er på mange måter spennende, jeg visste ingenting om Estlands historie, eller forholdet melom Finland og Estland. Men den ble litt vel langdryg.Jeg får vel prøve meg på årets etterhvert: Utrensking.

Alaa Al Aswany: Yacoubianbygningen. Forfatteren er egyptisk, hele handlingen har utgangspunkt i en stor bygning i Kairo som kontorer, leiligheter, butikker … og en slags brakker på taket. Kan minne om Frode Gryttens Bikubesong, bare fra et helt annet kontinent og en annen kultur.  God!!

Asbjørn Aarnes: Råka av røyndom. Den lå på nattbordet lenge, og er en perfekt nattbordbok. Korte epistler, om folk Aarnes har møtt gjennom sitt lange liv. Og i et fantastisk saftig språk.

Nick Cave: The death of Bunny Munro (ja, den Nick Cave). Ganske grotesk, men på samme tid poetisk.

José Saramango: Dødens uteblivelse. Snål men morsom

John le Carré: A most wanted man

Peter Robinson: A dedicated man (lydbok)

Tomas Hylland Eriksen: Røtter og føtter. Jeg må innrømme at jeg ikke fullførte.

Amy Tan: The hundred secret senses. For andre gang. Like god denne gangen.

Jeffrey Eugenides: Middlesex. Apropos arv/miljø …

Alice Sebold: Alle mine kjære

Kathleen Tessaro: Innocence

Sadie Jones: The outcast. Yes!!

Alan Weisman: The world without us. Hva ville skjedd hvis menneskene plustelig forsvant?

13 kommentarer to “Lesestoff”

  1. Middlesex er kjempebra…Vurderte å lese The Virgin Suicides også, men synes tittelen var så deprimerende at jeg har ikke gjort det ennå.

  2. Det hender jo skinnet bedrar …

    Jeg har ikke lest annet enn Middlesex av ham. Men burde kanskje det, siden den var så bra.

    Pernille

  3. Når du skal lese Knausgård må du jo starte med begynnelsen, Ute av verden, og så gå løs på selve mesterverket — En tid for alt. Nytter ikke å ta fatt på den språklig mye svakere MK, som er del tre av Vankeltrilogien. MK2 er forresten bedre enn eneren.

    Gi Knaus en ny sjanse. Du vil ikke angre.

    • Takk for innspill!
      Jeg har vært inne på tanken om å lese de første bøkene, men har hørt rykte om at de også er ganske ordrike.
      Jeg tar anbefalingen din til etterretning. Men vi får se. Foreløpig er det mye annen norsk litteratur som står for meg som mer interessant.

  4. Leser mye og synes det er spennende å se hva andre leser og synes om det de leser. Har ikke lest Knausgårds Min kamp og tror ikke jeg vil det heller. Begynte på en av hans tidligere bøker, men har ikke fullført. Jeg fikk også anbefalt Shantaram og har lest meg gjennom, men ble skuffet. Trodde det var noe «feil» med meg, siden så mange liker den og synes den er «fantastisk». Lurer på om du har lest Jan Wiese: «Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede». Har du? Hvis ikke – prøv den – og la meg gjerne vite hva du synes. Jeg synes den er herlig og spesiell. Omtale her: http://www.deichmanske-bibliotek.oslo.kommune.no/litteratur/arkivet/article58741-18296.html

    • Hei Bente! Ja, har har lest «Kvinne som kledde seg naken for sin elskede». Tre ganger, minst.
      Utgivelsen er en litt spesiell historie i seg selv. Wiese var administrerende direktør i Cappelen i flerfoldige år. Så, etter at han hadde gått av med pensjon, romandebuterte han. Med en fullkommen bok!
      (han hadde skrevet en novellesamling før, men Kvinnen … var første roman).

      Tar gjerne imot tips om om flere bøker. Høres ut som vi ikke har så ulik smak. 🙂

      Beste hilsen Pernille

  5. Fabelaktig artikkel om «blodanalyse». Men av lesestoff, hva med «de grunnleggende bestanddeler» av Michel Houellebecq? Den må da være midt i blinken for deg. En utrolig fantastisk bok.

    Glenn

    • Takk for tipset! Mesteren og Margarita har jeg lest, og sett på Rogalands teaters fabelaktige oppsetrning for 4-5 år siden.

  6. Og ikke minst Mesteren og Margarita forresten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: