For øyeblikket leser jeg
Espen Stueland: Gjennom kjøttet. Om disseksjonens og kroppens kulturhistorie. Spennende, og mange kjekke illustrasjoner (i hvert fall sett med en medisiners øyne …)
Før det leste jeg
(i omvendt kronologisk rekkefølge)
Kjersti Annesdatter Skomsvold: “Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”. En trist-søt historie om ei gammel dame som plutselig oppdager at hun ikke har levd i det hele tatt, faktisk har hun nesten gjort seg usynlig. Det må hun gjøre noe med. Hvordan det går? Ikke som du tror.
Torgrim Eggen: Jern. Han kaller den selv en endetidsroman, og det er på sett og vis sant. Enden er kanskje nær … eller kanskje ikke? uansett er det en glimrende samtidshistorie om bloggere, profeter, 2012, og en nyreligiøs bevegelse som kaller seg Perennial Spirituality Center.
Torgrim Eggen er en altfor lite påaktet forfatter, etter mine begreper. Han får sjelden hovedoppslag på kultursidene (eller andre steder), kanskje fordi han ikke skriver om seg selv? Men det er nettopp ett av trekkene som gjør ham interessant. Jeg er så lei av å lese om forfatteres egne navler.
Sofi Oksanen: Utrenskning. Må leses! Se egen omtale her
Sigbjørn Hølmebakk: Fimbulvinter, Karjolsteinen og Jentespranget. Jeg tok like godt tre i ett jafs mens jeg var i gang. Hølmebakk er dessverre mer eller mindre glemt, men er – etter mitt skjønn – en av de bedre norske forfatterne fra midten av 1900-tallet. Men det er kanskje ikke litteratur til peiskosen. Mye foruroligende, tildels rystende.
Roy Jacobsen: Hoggerne. Litt pussig at jeg kom over den rett etter at jeg hadde lest Westö (se under), for denne handler også om Finland, nærmere bestemt om andre verdenskrig og den brente jords taktikk … og en vedhogger.
Kjell Westö: Der vi engang gikk og Faren ved å være Skrake. Finlandsvensk forfatter som jeg nettopp har oppdaget. Begge bøkene er lagt til Finland, fra første del av 1900-tallet og opp til i dag. Han skriver godt, og man får inn mye av Finlands historie i same slengen. Anbefales!
Lars Saabye Christensen: Gutten som ville være en av gutta og Saabyes sirkus. LSC på sitt beste, om gutter og fotball og blomsterbud og flyttebyråer og oppvekst i Oslo øst. Mannen er poet.
Karin Alvtegen: Svik. Skummel og infernalsk. God.
Vetle Lid Larsen: Norske helter. Jeg hadde ikke hørt om denne, plukket den tilfeldigvis opp på salg. En finurlig og spennende sak, dels med et meget skeivt blikk på helsevesenet. Handlingen blir mer og mer absurd etter hvert, men uten å bli tåpelig.
Knut Nærum: Monster. Ok, men klarer ikke helt å måle seg med de andre.
Knut Nærum: Krig. Fornøyelig politisk satire!
Stig Sæterbakken: Usynlige hender. For så vidt krim, men færre klisjeer enn vanlig, og en ganske finurlig historie.
Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza (lydbok). Jeg er rystet. Jeg sov knapt den første natta etter at jeg begynte å lese den, og når jeg sov drømte jeg om avrevne lemmer og barn pepret med wolframpartikler. En absolutt viktig bok, men sarte sjeler advares herved: Den er ikke hyggelig.
Knut Nærum m.fl: Madonnagåten. Hysterisk morsom parodi på Da Vincikoden. Kan også leses om man ikke har lest Dan Brown, men da går man glipp av en del av allusjonene.
Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke. Ei fabelaktig bok. Eg las ho for andre gong, og ho var enda betre denne gongen.
Korfor får navlefikserte menn med orddiare merksemd i alle media medan perler som dette går nærmast upåakta hen? Eg seier ikkje meir!
Elin Brodin og Henning Hagerup: Banemann. Annerledeskrim med ganske mye snert. Språket og dialogene er litt oppstyltede, men det er tilgivelig.
Øystein Lønn: Lu. Like merkelig som den forrige. God. Ubehagelig.
Øystein Lønn: Simens stormer. Merkelig merkelig bok. God. Nesten besettende.
Camilla Läckberg: Fyrvokteren. Grei krim.
Marit Eikemo: Samtidsruinar. Ei slags essay/kåserisamling. Eikemo har reist rundt til ulike bygg og stader som er blitt forletne eller har falt saman. Til dømes Odda smelteverk, Skuibakken, Valen sjukehus … spennande konsept, mykje moderne historie.
Lars Saabye Christensen: Bisettelsen, som lydbok. En merkelig sak. Men både morsom og god.
Lars Saabye Christensen: Bly, som lydbok. Også veldig god.
Lars Saabye Christensen: Beatles, som lydbok. Fabelaktig lest av Svein Tindberg.
Tomas Espedal: Biografi. Men den fullførte jeg ikke. For «eksperimentell» for min smak.
Orhan Pamuk: Det tause huset. Fabelaktig bok. Og fabelaktig lest av Øystein Røger!
Åsa Larsson: Til din vrede går over som lydbok. Veldig god og spennende krim, og glimrende lest av Nina Woxholtt!
Jo Nesbø: Hodejegerne. En annerledes krim, og for en gangs skyld uten Harry Hole. Meget god, elegant skrevet, mange overraskelser. Bøkene hans pleier å være veldig lange. Denne var nesten for kort, jeg ville ha mer!
Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder. Denne dama skriver godt! Den som ikke har lest «Vill ni åka mera» har noe til gode.
Gregory David Roberts: Shantaram. Denne har jeg fått anbefalt av mange, men etter et par hundre sider gadd jeg ikke mer. Den skulle liksom gi et spennende bilde av India, men jeg synes den er for ordrik og svulstig. Dessuten er den nedlatende. Det er ganske vanlig at bøker om «eksotiske» land fortalt av vestlige besøkende blir omtrent slik. «Se så søte de er».
Lars Saabye Christensen: Visning. Også en meget god bok, med mange overraskende vendinger. Denne er en annerledes Saabye Christensen-roman. Språket er mer nakent enn før, han pleier å være blomstrende på grensen til det poserende. Denne er nøktern og dempet. Lars Saabye Christensen er en av de beste nålevende norske forfattere, og burde fått mye mer oppmerksomhet enn visse andre som ikke skal nevnes ved navn.
Arnaldur Indridason: Gravstille og Myren. Begge lydbøker, lest av Ivar Nørve. Indridason har fått veldig mye skryt, men for meg var det grei nok krim, intet mer. Et mord med masse intrikate ledetråder, en frustrert middelaldrende etterforsker. Høres det kjent ut? Jeg var egentlig i tvil om jeg skulle gidde å lese dem ut men da jeg først hadde begynt var det like greit å fullføre.
Tomas Espedal: Imot kunsten. En vakker bok. Han skriver om seg selv, men der slutter sammenligningen med Knausgård. Espedal skriver organisk, poetisk, han veier sine ord, og det personlige blir interessant fordi det får betydning for andre enn ham selv.
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1. Jeg leste halve, så gadd jeg ikke mer. Masse prat og lite ull, og språket er ikke imponerende.
Fugelli & Ingstad: Helse på norsk (jeg har anmeldt den i Utposten). En morsom og lærerik bok om nordmenns syn på hva god helse er. Svarene er jordnære og ganske overraskende.
Sofi Oksanen: Stalins kyr. Jeg måtte lese den pga. den fabelaktige tittelen. Den er på mange måter spennende, jeg visste ingenting om Estlands historie, eller forholdet melom Finland og Estland. Men den ble litt vel langdryg.Jeg får vel prøve meg på årets etterhvert: Utrensking.
Alaa Al Aswany: Yacoubianbygningen. Forfatteren er egyptisk, hele handlingen har utgangspunkt i en stor bygning i Kairo som kontorer, leiligheter, butikker … og en slags brakker på taket. Kan minne om Frode Gryttens Bikubesong, bare fra et helt annet kontinent og en annen kultur. God!!
Asbjørn Aarnes: Råka av røyndom. Den lå på nattbordet lenge, og er en perfekt nattbordbok. Korte epistler, om folk Aarnes har møtt gjennom sitt lange liv. Og i et fantastisk saftig språk.
Nick Cave: The death of Bunny Munro (ja, den Nick Cave). Ganske grotesk, men på samme tid poetisk.
José Saramango: Dødens uteblivelse. Snål men morsom
John le Carré: A most wanted man
Peter Robinson: A dedicated man (lydbok)
Tomas Hylland Eriksen: Røtter og føtter. Jeg må innrømme at jeg ikke fullførte.
Amy Tan: The hundred secret senses. For andre gang. Like god denne gangen.
Jeffrey Eugenides: Middlesex. Apropos arv/miljø …
Alice Sebold: Alle mine kjære
Kathleen Tessaro: Innocence
Sadie Jones: The outcast. Yes!!
Alan Weisman: The world without us. Hva ville skjedd hvis menneskene plustelig forsvant?
Pernille Nylehns blog 