Fastlegeordningen – FLO blant venner – er 15 år i år. Det kan man si mye om, blant annet at det er en av de mest vellykkede
helsereformene vi har hatt (det er mulig det sier mest om de andre reformene), og at den er meget kostnadseffektiv. Den årlige kostnaden for FLO tilsvarer omtrent den årlige økningen i sykehusbudsjettene. Den har gitt alle innbyggere i Norge rett til en fast primærlege, noe som beredte grunnen for bedre kontinuitet, og samhandling med en rekke andre aktører.
Det er imidlertid ikke alt som er like bra. Det er for få fastleger, noe som er negativt for pasientenes del – i en del kommuner er det bare en eller to fastleger med ledige plasser. Og det er negativt for legene: Det er hele tida nye oppgaver som skal løses av fastlegene, og mange føler arbeidsbyrden vokser dem over hodet.
Men når avisene, særlig tabloidene, skriver om fastlegeordningen, er det to ting som står i hodet på dem: det ene er at fastlegene visstnok får enorme summer fra staten før de har sett en eneste pasient. Det andre er at de har tusenvis av pasienter på listene sine, og kjøper og selger dem seg imellom.
Pernille Nylehns blog 